At jeg lever som litt som en Pippi-figur av og til, bør det ikke hverken herske noen tvil om, ei heller overraske noen. «Det har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!» Dumdristig eller overmodig, kalles det!
Jeg har påtatt meg å sy et dansekostyme til min lille danserinne. Den skal være ferdig til søndag, så det passer jo flott i min rolige førjuls-hverdag. Hvor vanskelig kan det være liksom? Tenkte jeg. Det er jo bare å ta en gammel dansedrakt, og få på noe kult stasj, så blir det easy peasy! Tenkte jeg. Jeg skal slutte å tenke så mye..
Visjonen for drakten er jorda, så her snakker vi jord, blader, himmel og vann. Kanskje også noen blomster. Det skal glitre og skinne om kapp med sola. Det kan vel ikke være umulig å få til selv for en lekmann med 50 i handikapp på praktisk gjennomføring? At danseinstruktør i tillegg ønsket drakten usymmetrisk med bare en arm og en fot ble litt verre følte jeg, og hvisket i mitt stille sinn: «Du er på jævlig tynn is her Heidi..»
Så var det glitter, rhinestones og rysjer. Hver for seg uproblematisk, men når alt dette pakkes sammen bør det jo se høvelig estetisk vakkert ut også. I såfall på lang avstand, sa instruktøren. Gi meg styrke! Jeg ble svett bare med tanken, og har derfor fortrengt tanken på oppgaven så lenge som mulig.
Klokka går ubønnhørlig fort, og i går var det onsdag. Tikk Takk! Altså måtte jeg ut å skaffe det jeg trengte. Innkjøpene kostet en aldri så liten formue i seg selv, men hadde ikke ork til å begynne å lete gjennom det jeg allerede har, så da måtte det bare bli sånn.
Kvelden ble brukt på å få alle de strategiske målene av Vesla, slik at vi var sikre på at kostymet passer når hun tar det på. Det sier seg selv. Når jeg først skal gjøre det, vil jeg jo at det skal bli suksess.
Så begynte jeg å klippe til stoffet til arm og fot.. Hodet mitt var ikke påkoblet, så jeg tenkte det bare var å klippe ut noen kvadrater og sy de sammen. DET ble ikke særlig pent. Jeg så det straks jeg hadde klippet stoffet til. Så da var det bare for mor å klippe på nytt, men da med en thights som mal. Nå var jeg klar til å sy!
Symaskinen min er i symaskin-himmelen. Jeg kapitulerte da jeg innså jeg plages mer enn jeg fikk til, så da måtte en av oss gå. Det ble den som måtte forlate. Planen var derfor å sy dette for hånd, men jeg innså at jeg er altfor lat til det. Derfor kjøpte jeg en håndholdt symaskin. Det kommer nok til å gjøre jobben enklere! Tenkte jeg.
Jeg pakket den opp og tok frem en prøvelapp for å teste litt. Satan i gatan! Jeg har åpenbart overvurdert mine håndarbeidsskills! Jeg fikk faenskapet til å fungere, men for å få en høvelig grei søm, krever maskinen litt øving. Det har jeg overhode ikke tid til. Men jeg fikk i det minste studert makkverket visuelt, men instruksjonsheftet klarte jeg ikke å lese, ikke engang med briller. Ikke bare er maskinen liten, men instruksjonene var skrevet med så små bokstaver at jeg trenger kikkert for å klare å lese. Da var det stopp på all min velvilje. Maskinen gikk ene veien, instruksjonsheftet andre! Kapitulasjonen for kvelden var et faktum.
Søsteren min har tilbydd hjelp, og hun er ganske dyktig. Mamma har vært skredder med kjolesøm, så hjelpen bør være lett å finne. Men neida! Klare selv! Dessuten tror jeg mor vil få tarmslyng om hun ser mitt noe ulekre design. Så er det noe med at undertegnede er en egoist som bare stoler på deg selv. Dumt når man jobber under sviktende forutsetninger..
I dag er det torsdag og jeg kjenner det krible litt i kroppen over oppgaven. Det er overhode ikke av spenning og fryd, men snarere av stress og frykt! Dette kommer til bli mitt første og eneste prosjekt som designer, og jeg frykter min datters dom over arbeidet HVIS det blir ferdig.
For ettertiden skal jeg enten kjøpe ferdige kostymer til ungen, eller betale noen andre for å lage det. Dette er nok en ting man bare gjør èn gang.
