Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Endelig skulle jeg få oppleve å ta ungene mine med meg ut på en bedre middag, og det gledet jeg meg oppriktig til. Logistikken var planlagt, og alt var klappet og klart for en hyggelig middag. Vesla og jeg kjørte hjemmefra, og plukket opp bursdagsbarnet og Snuppa. Mens vi ventet på de to siste, spurte jeg de andre hvorfor vi ikke hadde gjort dette før?
Omsider var vi alle samlet. Storebror fikk åpne gaver, og alle spiste masse nydelig sushi. Det var buffer, og jeg tviler på at de tjente så mye på oss. Snakk om å kose seg. Rundt bordet gikk praten livlig. Vesla ble vennskapelig plaget, for søsknene syntes hun slapp for billig unna siden hun er minst.
Vesla bestilte en til sprite, og Snuppa spurte om å dele. Det ville ikke Vesla, og det skulle straffe seg. Straks Vesla gikk på do, rappet Snuppa og Storebror spriten hennes og delte den mellom seg. I mitt stille sinn tenkte jeg hun fikk få en ny, men de to pøblene hadde andre planer. Straks flaska var tom, fylte de etter med vann på den. De skulle si at vi måtte ta en skål for Storebror og filme når hun oppdaget det bare var vann. Nå gikk det først ikke helt som de ønsket først, for da Vesla kom fra do, rakte hun umiddelbart flaska til søsteren og sa hun kunne få likevel. Litt panisk svarte Snuppa at det ville hun gjerne, men først måtte de ta en skål for Storebror. Reaksjonen fra Vesla lot ikke vente på seg, til stor forlystelse for oss andre.
Gjengen hadde funnet tonen for alvor og alle skravlet i munnen på hverandre mens latteren satt løst. Jeg begynte å bli ør i toppen. «Æ tippe du skjønna nu koffør du ikke har tatt oss med ut på middag før!» Storebror gliste. Neida, null stress med disse, jeg tar de gjerne med ut på middag igjen, men det blir nok en stund til neste gang.
Siden bloggen min gjennomgår en revitalisering for tida, lurer jeg på om ikke jeg som person også skulle gjennomgått en aldri så liten revitalisering av mitt yrkesaktive liv. Innovasjon og ledelse begynner å bli litt kjedelig. Jeg trenger litt mer fart og spenning. Jeg vurderer derfor å bli dusørjeger, skattejeger eller privatdetektiv.
En av mine gamle kjærester er en spanjol som dro tilbake til Spania under pandemien. Han tok kontakt for en tid siden og fortalte at han nå skulle komme til Norge etter som reiserestriksjonene ble opphevet. Det begynner å bli en del år siden sist vi møttes. Jeg snakket med han på teams og vi lo litt over hvor mye vi hadde forandret utseende over tid. Ville vi kjenne hverandre igjen når vi møttes?
Her om dagen var jeg ganske sent på butikken, og møtte en mann med caps og digert munnbind. Jeg merket meg noe i det jeg passerte, det var et blaff av noe kjent, men det gikk noen sekunder før det slo meg. Det måtte ha vært spanjolen! Jeg hadde gått så langt at det ville vært snålt å gå inn igjen, så jeg gikk å satte meg i bilen. Dette måtte jeg finne ut av! Hadde det ikke vært mørkt ute, hadde jeg tatt på meg mine pilotbriller, men det ville nok virke mistenksomt siden det var bekmørkt ute. Jeg sank ned i setet og begynte å vente. Tiden gikk, og jeg begynte å angre på at jeg ikke hadde kjøpt donuts som jeg kunne nyte mens jeg ventet, for tiden gikk..
Omsider kom han ut av butikken, og om han ikke hadde virket kjent før, så var jeg helt sikker nå! Jeg smøg opp kameraet og knipset masse bilder, slik at jeg kunne zoome inn på bildet og bli sikker.
Jeg måtte bli sikker før jeg gjorde meg til kjenne, men siden han hadde munnbind var det vanskelig. Han satte seg inn i en ukjent bil, og jeg bestemte meg for å legge meg på hjul. Nå hadde jeg skjerpet alle sanser. Jeg rygget min bil bak en annen, og la meg på lur. Da han passerte, trykket jeg gassen i bånn og smøg inn rett bak. Nå var det rå biljakt! På to hjul gjennom svingen i 40km i timen, og i full gass videre lå jeg hakk i hæl. Plutselig vrengte han bilen til høyre, og jeg fulgte på. Vi blåste over fartsdump etter fartsdump i 30 km i timen, og ut av det blå brøyt en annen bil inn foran min! Nei! Nå var det stor sjanse for å miste han av syne. Det heldige var at det var samme vei som hjem til meg, så jeg visste jeg nøyaktig hvor vi beveget oss. Spanjolen hadde tidligere leid bolig i samme område, så jeg ble mer og mer sikker i min sak. Han kjørte forbi avkjørselen jeg trodde han skulle inn, og det begynte å bli avstand mellom bilene for den mellom oss kjørte så sakte. Jeg la meg ut og blåste forbi i det bilen foran kjørt av på en sidevei. Snart var jeg på ferten av støtfangeren til spanjolen igjen.
Vi nærmet oss min avkjørsel, og han BLINKET AV! Han skulle definitivt til mitt hus! Herregud! Så sprøtt! Bilen foran bremset kraftig ned, og blinket inn, ikke riktig min avkjørsel men nesten. Hva i all verden? Jeg kjørte videre og parkerte som om ingenting var unormalt. Jeg gikk ut av bilen, og nikket kort til naboen som så rart på meg i det han tok med seg varene og gikk inn. Han hadde åpenbart kjøpt seg ny bil.
Det var ikke spanjolen, men det var noe kjent med vedkommende, jeg hadde helt rett i det. Å ringe spanjolen for å sjekke om han var her, kunne vært det enkleste, men det hadde ikke vært i nærheten så morsomt som jeg hadde det. Dessuten tenkte jeg rett og slett ikke på det. Jeg er kanskje ikke den beste privat detektiven, men skal jeg bytte yrke vet deg definitivt hva jeg skal bytte til. Naboen synes kanskje jeg er litt creepy, men det får så være..
HELT klart at jeg er too Good to go. Det sier seg selv. Selv om holdbarhets datoen min nærmer seg, så tenker jeg at jeg går i kategorien god før, best etter. Jeg er som god vin som blir bedre med tida, og alle sånne plattheter, men det gjelder ikke meg denne gangen.
I dag har bærekraft vært tema her hjemme, og nærmere bestemt mat-svinn. For en stund siden lastet jeg ned appen Too Good To Go, som er en app som selger mat fra serveringssteder, som ellers ville blitt kastet. Jeg prøvde den en gang, så glemte jeg den helt. Jeg har hatt planer om å bruke den igjen, men siden det skal hentes sent på kvelden og vi bor langt unna sentrum, blir det ikke miljøvennlig å sette seg i bilen bare for å hente overskudds mat.
I dag hadde jeg et ærend i byen, og plutselig kom jeg på appen. Jeg viste den til Vesla, og hun ble kjempe engasjert. Vi endte opp med å kjøpe tre forskjellige pakker. Det var på en bensinstasjon, og to forskjellige butikker. Du verden så mye mat det var! Her var det ferdigmat, brød, matpakker og andre bakervarer. Det var kjøtt, fisk og egg, med andre ord, MASSE mat. Det føltes som det var julaften da vi åpnet posene. Noe ble lagt i fryseren, noe ble kveldsmat og kos, og andre ting er klart til frokost og lunsj i morgen. Ikke kostet det mange kronene heller. Det er et godt tiltak for å redusere miljøavtrykket til bedriftene, og være bærekraftig.
Siden det var så mye mat i posene er det ingen tvil om at det er store verdier som matbransjen kaster i søpla daglig. Mat som ennå kan brukes, men som ikke egner seg for salg til full pris. Her i Bodø er det ikke så mange steder som er med på ordningen, og det tenker jeg er litt rart siden det har vært så stor oppmerksomhet rundt dette. Jeg tror vel ikke det nødvendigvis det var bekjempelse av matsvinn som trigget Vesla til å bruke appen, men heller spenningsmomentet når hun åpnet posene for å se hva som var der. Motivet er ikke viktig. Det viktige er at vi gjør noe som er med på å gjøre en forskjell.
Da er vi inne i den syke pseudo-tvilling måneden hos oss. I dag har Storebror bursdag og blir 29 år, og de neste fem ukene er Storesøster og Storebror like gamle. Storebror digger den måneden, storesøster kan ikke fordra den, og jeg synes den er ganske morsom. Det er litt kult å fortelle at jeg har født to barn med ti mnd. og tre ukers mellomrom. Det et ganske mange som gjør store øyne når de hører det.
Selvsagt ønsket Storebror feiringen hjemme hos mamma, for på mirakuløst vis hadde det nok blitt ordnet til bursdag og han kunne bare kommet til dekket bord. Den egentlige grunnen er at det er litt bedre plass i huset til mamma. Sånn ble det likevel ikke i år. Denne helga var nesten alle bortreist, så derfor ble det også endringer i planene. Vi drar ut å spiser sushi, heller det enn kaffe og kaker. Jeg har ALDRI tatt med meg alle ungene ut for å spise samtidig, så jeg GLEDER meg. Jeg skal ut å spise med alle mine favoritter. Det måtte en bursdag til for at jeg omsider skulle få oppleve det.
I dag er det altså Storebrors dag. Den fine, gode, smarte, flinke, reflekterte og ikke minst stae gutten i familien. Han som demonterte alle lekene som hadde ledninger i seg, fordi han ville se hvordan de fungerte. Han som i alder av fem år samlet på kyllingbein uten at mammaen visste det, fordi han ville bygge sin egen kylling. Han som var på tur med barnehagen sammen med en reporter og kom i avisen for å fortelle at han hadde vært på oppdagelsesreise og hadde funnet en måkevinge uten måke. Gutten med den mest fantastiske fantasien og de sprøeste påfunnene. Han som kan drive meg til vanvidd med kverulering, og har en humor som alltid får meg i godt humør. Han skal vi feire med en bedre middag og ikke minst gaver. Det gledes og jeg ønsker han en helt fantastisk dag
Da var det tilbake til tenkeboksen. Livet er jammen ikke enkelt, og her kreves det at mor tenker seg nøye om. Treningsblogg er tilsynelatende ingen ubetinget suksess, for lesertallene falt som gradestokken her nord. Så er det kanskje ikke det jeg skal skrive om likevel. Det ble ikke mye å skryte av i såfall. Det betyr ikke at den er lagt død, bare at den er under seriøs revisjon.
Da er et alternativ å skrive en matblogg. De trender jo som aldri før. Jeg har jo mine kulinariske spesialiteter, men noe sier meg at opp-jazzet grandis heller ikke gir de helt store lesertallene. Ei heller svidd vann. Jeg er i mitt ess på kjøkkenet når det lages et bedre måltid, og jeg holder kokken med selskap mens jeg nyter et glass vin. Ikke umulig at det kan gi idéer til gode innlegg, men da blir det spredt mellom innleggene siden det går måneder mellom hver gang det skjer.
Nå kan jeg jo ta en Seinfeld (for de som er så gamle at de husker den serien) og skrive en blogg om ingenting! Serien ble jo en ubetinget suksess på TV, så hvorfor ikke? Ikke noe tema, ikke noe rød tråd, bare ta det som det kommer. Det er ikke ulikt dagens blogg, med unntak at Vesla ikke skal figurere i den. Det er liksom ikke så himla enkelt å finne noen nye innfallsvinkel på bloggen, som tiltaler meg umiddelbart, så jeg får nok bare tenke videre. Jeg finner nok på noe. I mellomtiden får husets kommende fjortis være fritt vilt en stund til.
I dag er det 1.april, og jeg har ikke planlagt noen revestreker så langt, men det kan skje på et blunk. Det bruker ikke å skorte på kreativiteten der. Jeg har noen potensielle offer, så nå er det bare å pønske ut noe, samtidig at jeg må unngå å gå fem på selv.