Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Vesla vil gjerne kutte frokosten, og det nytter ikke å mase om at hun må spise. Ja, med mindre hun får en frokostblanding som kun består av sukker. Da kan hun spise så det holder. Jeg nekter å kjøpe sånn mat, men nå føler jeg det er like før jeg må gi etter. Hvorfor? Bare gjett!
Da jeg endelig kom inn gjennom døra i går, hadde Glimt slått Roma igjen, og jeg var overveldet over prestasjonen, men litt furten fordi jeg ikke fikk sett mer enn slutten av den. Jeg ble om mulig enda mer gretten da jeg åpnet mat-skuffa og kjøleskap. Butikkene var for lengst stengt, og det var ikke noe digg i huset. Jeg ville bare ha noen raske karbohydrater før jeg falt i koma. Det hadde sikkert vært bra, for uten disse ble jeg ei real sur-megge.
Det er jo ikke så rart Vesla helst spiser raske karbohydrater når mamma’n gjør det samme! Jeg har forsøkt meg på «Du skal gjøre som jeg sier og ikke som jeg gjør!», men det fungerer dårlig.
Frokosten i dag bestod av den evinnelige havregrøten min, men jeg var flink og spiste opp uten å nøle. Jeg hadde en hemmelig premie som ventet meg. I hverdags-veska mi lå det nemlig en sjokolade som skulle nytes når jeg fikk litt tid for meg selv, derfor kunne jeg ikke vente med å få Vesla på skolen.
I det døra lukket seg bak henne, kastet jeg meg over veska og begynte å lete. Null sjokkis!!! Jeg var rystet. Hvem hadde tatt min hemmelige snack? Jeg har en mistanke om at håpefulle fortsatt gjør som jeg gjør, og ikke som jeg sier. Det betyr at jeg gjerne lar meg bestikke til å kjøpe frokostblanding med masse karbohydrater, så lenge min ikke fullt så hemmelige sjokolade får være i fred!
Nå har altså mamma’n til Vesla vært på arbeidsreise igjen. Straks det ble lempet på smittevernbestemmelsene, var det booket haugevis av reiser. Vesla har vært hjemme med Tante Gry, og latt henne få smake på de daglige utfordringene med å stå i spagat mellom arbeidsliv, foreldre liv og egen identitet. Tante Gry måtte ty til bestikkelse i form av en Dolce Gabbana veske når tiden ikke strakk til, og hun kom for sent til henting og bringing. Det var en sliten og pengelens barnevakt som forlot Bodø, noe frynset i kantene, men hun kom seg etterhvert. Det er håp for at hun går videre i livet uten varige mén.
Det er spot on det, tante Gry. Hverdagslivet er altså tidvis så kaotisk og uoversiktlig at mor kommer hesblesende med alt på halv åtte, og bråstopper i panikk fordi hun plutselig lurer på om hun er på rett plass for å hente. Eller mor kjører som gal mot byen og får telefon fra en små forbannet Vesla som freser at mor har kjørt fra henne. Og det til tross for at eneste oppgave var å levere barnet. Mor pynter på med små overraskelser når det har vært litt stress, og Vesla smiler som ei sol. Når tabbekvoten til mor til slutt er oppbrukt, så er det på tide å hente frem gullkortet. Da er det ut å shoppe litt Calvin Clain, levi’s eller juicy couture. Det koster å bøte på dårlig samvittighet..
Når det har vært slitsomt over tid, må det en kosekveld til. Da er det tid for snop, film og amnesti for energidrikke.
De fine samtalene er virkelig fine, men til tross for at mor er en garvet fembarnsmor med fire voksne barn, svelger hun tidvis tungt og snapper etter pusten. Skal man delta i ungdomslivet på ungdommenes premisser, må man også være åpen for å få seg en bakoversveis eller to i løpet av samtalen. De spør om alt det du ikke har forberedt deg til å prate om, og de forteller deg alt det du ikke vil høre. Men det betyr faktisk at du fikser det, tante Gry! Det betyr at du har skapt tillit mellom deg og hormon-bomba. Det er det ikke alle som klarer.
Mor tror faktisk du har forstått hvordan det er. Du har skjønt at det er en hårfin balanse mellom orden og den komplette galskap. Når nervene er tynnslitte, er det fordi ungdommen veksler fra harmoni til raseri og hysterisk gråt på et brøkdels sekund.
Tilbake sitter du lettere forvirret og spør: «Hva hendte egentlig nå?», men du vet det ikke er vits i å spørre, for svaret kommer bare til å forvirre deg enda mer og resultere i minst fire nye ukontrollerte følelsesutbrudd.
I år er det Skeivt kulturår. Det er 50 år siden Straffelovens § 213 ble opphevet, den såkalte «homoparagrafen», som forbød seksuell omgang mellom menn. I 2022 skal vi gjennom kulturen bidra til å ta vare på, synliggjøre og formidle skeives historie og rettighetskamp, skeiv kunst og kultur, og skeives stilling i samfunnet historisk og i dag. Dette er definisjonen til Skeivt kulturår fra Kulturrådet.
Skeivhet handler om å bryte med normene for kjønn og seksualitet, eller andre samfunnsnormer for uttrykk, og det fremstår som noe radikalt. Til tross for at det er skeivt kulturår, er historien om det skeive Norge, enda ikke skrevet, og fortsatt vet vi for lite om vår skeive kultur og historie. Så hvem kan si noe om hva dette egentlig er, og hva Skeivt kulturår betyr uten å selv være skeiv? Skeivt Arkiv ønsker sammen med Nasjonal Museet og Nasjonal Biblioteket, å dokumentere, formidle og diskutere skeiv kunst, kultur og historie over hele Norge dette året. Hvis ikke historien ennå er skrevet, er det ikke der man må begynne?
Så begynner jeg å tygge og grunne på Skeivt kulturår. Hva ville jeg prioritert? Det viktigste må være å forvalte historien, og viktigheten av å anerkjenne den kampen for rettferdighet som har blitt utkjempet. Det er også viktig fortelle den historien som utspiller seg i dag, for de som tror den kampen er over, tar skammelig feil. Fortsatt blir skeive utsatt for uprovosert hatkriminalitet daglig. Fortsatt trenger vi å normalisere det å være skeiv.
Likevel er det noe som skurrer hos meg. Det gjelder skeive kunstuttrykk. Jeg definerer ikke mennesker ut fra seksuell legning, men personlighet og integritet. Hvorfor skal jeg da kunst som skeiv kunst? Er det forskjell på kunst som er laget av skeive eller heterofile? Kunst er for meg kunst, uavhengig av hvem som lager den. Skal kunst vurderes forskjellig ut fra hvem som har laget den? Forskjellige kriterier for kvinner, menn, samer, nordmenn, heterofile og sist men ikke minst skeive. Det er her det blir litt problematisk for meg. Så lenge det å være skeiv er et kriterium for å f.eks. være med på en utstilling, er ikke da kunsten med på å sette folk i bås etter seksualitet? Skaper det forståelse og aksept for at alle mennesker har lik verdi på tross av ulike seksuelle preferanser?
Jeg ønsker skeivt kulturår velkommen. Jeg tror absolutt vi trenger det, men jeg er usikker på om vi vil nå målet på bare ett år. Jeg håper kultursektoren innser at dette kan være en start for å jobbe mer med skeiv kultur i fremtiden.
Dag to på konferanse om bærekraft er over, og nå er vi klar for en real festmiddag. Det er ærlig fortjent etter to dager med fullstappet program.
Det beste foredrag kom fra Trine Skei Grande, som var i en for meg uvant posisjon. Hun var konsulent fra firmaet Footprint som er et «klimabyrå som utelukkende går inn i prosjekter som bidrar til raskere, lønnsom omstilling». Hun var utrolig dyktig og engasjerende. Overraskende bra.
Ellers har det vært årsmøte og kåring av årets museum, som ble Valdresmusea. I går var vi i Brekkeparken og fikk en snik titt på det nye museet Veven. Det var spennende og rommet et så stort mangfold at jeg ikke rakk å se meg ferdig. I dag har vi frekventert Ibsen Huset. En festaften av de sjeldne. Så etter en kveld med nydelig mat og super underholdning er vi klar for å ta kveld.. ja eller å ta kvelden. Det vil vise seg i morgen.
Mimmi-ungen hadde i lekse å lage, og gjennomføre et intervju. Hun ringte å lurte på om hun kunne komme for å gjennomføre det, samtidig som hun var på besøk en stund. Det passet skrekkelig dårlig. Vesla skulle kjøres på overnatting med klassen, og jeg skulle forberede en del papirer til jobb. Men barnet mente der BARE var meg hun kunne intervjue. Løsningsorientert som jeg er, spurte jeg om hun kanskje kunne sende spørsmålene på e-post, så kunne jeg sende svarene på tilbake? Barnet var ikke videre velvillig, for hun måtte gjennomføre det på talenotat på iPaden sin. Mimmi leste mellom linjene at pikebarnet helst ville på besøk på mormor, eller Mimmi som hun kaller meg. Løsningen ble intervju via mobiltelefon med høytaler, samtidig som hun laget et opptak på talenotat, men besøket måtte vi ha tilgode.
Jeg er prototypen på den nye besteforeldre-rollen. Fortsatt i full jobb, og med et aktivt liv på fritiden. Besteforeldre-typen som prioriterer meg selv i større grad, og som ofte blir omtalt som egoistisk. Jeg lever fint med det, og prioriterer kvalitet med barnebarna fremfor kvantitet. Siden jeg bare var 39 år når jeg ble mormor, sier det seg selv at jeg ikke var klar for å innta den tradisjonelle mormor rollen, derfor ble jeg heller Mimmi. Den tradisjonelle besteforeldre-rollen hadde mer tid til barnebarna, og brukte levende fortellerkunst for å fortelle eventyr. De lærte bort tradisjons håndverk, og fortalte om gamledager og hadde ofte den «alt var bedre før» holdningen. Barna fikk lære om tradisjonelle verdier og bli kjent med sin slektshistorie. Besteforeldrene var en del av storfamilien som i fellesskap oppdro barna, på godt og vondt.
Noen ganger kjenner jeg på litt dårlig samvittighet for barnebarna mine. De får ikke en tradisjonell mormor, men en Mimmi som lever et heller hektisk liv i utgangspunktet. Det passer ikke min personlighet å være den bestemoren som er hjemme å baker med barnebarnet. Ikke liker jeg å spille spill heller, det er det verste jeg vet. Ikke gjør jeg spesielt mye håndarbeid som kan overleveres til neste generasjon.
MEN:
Jeg kan ta barnebarna med meg på jobb, la de se hvordan min hverdag er. Jeg synes det er stas å ta de med på aktiviteter i lokalmiljøet. Kanskje mest på ting foreldrene ikke ønsker å prioritere. Jeg hjelper med lekser, og blir med på fritidsaktiviteter. Blir barna syke, kan jeg hjelpe til pass når jeg har tid. Jeg bruker mye tid til å snakke om det som opptar barnebarna fremfor å fortelle om hvordan det var før i tida. Tid er en kritisk faktor i livet mitt, derfor er det viktig for meg at det er kvalitet på samværet. Jeg elsker barnebarna mine så utrolig høyt, men kjenner ennå at jeg fortsatt har en stor del av mott eget liv å leve, som ikke innbefatter mormor-rollen. Jeg er mormor på mine premisser, og synes jeg får det beste av begge verdener, men at jeg er en moderne Mimmi på godt og vondt, det er det ingen tvil om.
En ridder i skinnende rustning kan fort vise seg å være en idiot i aluminiumsfolie..
Da jeg leste denne første gang, lo jeg så jeg grein, og har sikkert fortalt den til alle jeg kjenner, men det virker ikke som noen andre enn meg synes den er særlig morsom. Jeg har vel det som kalles knusktørr humor. Det verste er når jeg skal fortelle den videre, for da ler jeg så mye mens jeg forteller at kun de færreste får med seg hva jeg sier. I dag fikk jeg høre at å fortelle tørre vitser er en kunst, og vitner om evne til å tenke abstrakt. Det er nok et utsagn som ikke er tuftet på forskning, snarere en forsvarstale. Det er ikke nøye! Jeg kjøper det argumentet!
Når jeg er på reise har jeg alltid så mye tid. Tid til å se på alle andre som reiser. Tid til å dagdrømme om alt jeg skal oppleve og alle suksessene jeg skal oppnå, og ikke minst, tid til å blogge. Jeg skulle kladde et blogginnlegg på telefonen mens jeg satt på flyet. Siden jeg hadde flymodus på telefonen, kladdet jeg det på notater.
Da jeg åpnet notatene fant jeg masse merkelige greier fra langt tilbake som jeg ikke husker konteksten rundt. Jeg husket faktisk ikke å ha skrevet mange av dem i hele tatt. Det var passord jeg ikke aner hva var til, matoppskrifter, og handlelister til jul og påske og jul og påske.. Alt i en skjønn forening.
Så midt i blant alt det rare som var der, lå det et enslig bilde. Et bilde som var lastet ned for lenge siden, men som ble tatt enda lengre tilbake.
På bildet er det en ung gutt nysminket og med oppsatt hår. Han gjøgler og ler foran kameraet. Bak kameraet stod ei usynlig ung jente som knipset bilder og lo med han. Det viser ikke bildet.
Det tok meg langt tilbake i tid. Til lykkelige minner jeg nesten hadde glemt. Et lite øyeblikk av livet fanget på papir. Det sier så mye og sier så lite. Det forteller ikke at gutten hadde tapt et veddemål, det forteller ikke at det var fire venner som var samlet. Det forteller ikke at vi alle dro på kjøretur i en gammel Volvo. At gutten kjørte og vi ble stoppet av politiet og han måtte vise førerkort. At politimannen lo å sa gutten ikke måtte bruke brorens førerkort neste gang. Det forteller ikke om fire venner og en sorgløs dag.
Det er bare et enslig bilde av en ung gutt langt tilbake i tid. Et lykkelig øyeblikk. Noe vi kunne ledd av, men det ble ikke sånn. Det ble bare et bittersøtt minne, for jeg fant bildet for sent…
Da bærer det sørover. Nå klarer jeg ikke mer frost og kulde. Jeg er tross alt en delikat sak som trives best med litt mer sydlige temperaturer. Det er litt lite med det her for tiden. Det er kaldt.
Når til og med jeg synes det er kaldt, da tenker jeg det er en tanke kjølig. Dette klarer ikke min sarte sjel, så nå trenger jeg noen dager akklimatisering og drar sørover.
Dette innlegget har vært kladdet, slettet, kladdet på nytt og kraftig revidert etterpå. Så himla forbanna kan man altså bli! Og det av en fotballkamp. Det lover godt for kommende måneder med tanke på at det var første runde i serien. I går hadde Glimt hjemmekamp mot RBK. Det skal sies at RBK spilte bra til tider, lik så at Glimt spilte rævva fotball en stor del av kampen. Sånn tenker jeg enkelt og greit å oppsummere kampen sportslig.
Skal jeg derimot oppsummere kampen USPORTSLIG, blir det en helt annen sak.
Jeg har full forståelse for at man helt utilsiktet kan gjøre feil på banen, og komme til å skade noen. Det skjønner de fleste at kan skje. At Holm kanskje levde farlig og kanskje burde fått rødt kort er til å leve med. Han burde vite bedre enn å drive enn å spille på den måten, men det er sånn som kan skje i kampens hete.
Thagseth derimot, han gjorde meg fly forbannet. En ting er taklingen av Vetlesen, men den jævla holdingen, og nappingen i shortsen, DET har nada, nix og ingenting på en fotballbane å gjøre. Mer usportslig kan det ikke bli! Sånt gjør meg bare forbanna! Han blir ikke noen favorittspiller hos meg med det første. Nå skal det sies at når en Glimt spiller er usportslig, blir jeg også forbannet. Jeg fordrar ikke at sånt vås skal få prege kampen. Etter min mening burde dommerne slått KNALL HARDT ned på holding og slikt vas de første serierundene. Det vil sannsynligvis virke preventivt slik at vi får se skikkelig fotball resten av sesongen.
Det hjelper heller ikke på at RBK har Rekdal til trener i tillegg. Jeg misliker han for det faktum at jeg alltid har syntes han er en skikkelig sleiping. RBK har alltid vært et lag som har vært opptatt av det sportslige, så blir det mye mer usportslig på banen, hevder jeg at det er dårlig ledelse av laget, og vi vet hvem som leder det..
Et rødgrønt regjeringsskifte har ført til endringer i skatte- og avgiftspolitikken i Norge. Den er pr. definisjon blitt mer rettferdig. Partiene har bestemt at de skal innføre skattelettelser til de med lave inntekter og økte skatter til de som tjener mest. Hva det betyr å tjene mest, er partiene imidlertid ikke helt enig om. Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil innføre økt skatt til de som tjener over 750 000 kroner, mens SV vil øke skattene til de som tjener over 600 000 kroner. Man kan derfor forvente at tallet legger seg et sted mellom dette. Den nye regjeringen mener Solberg-regjeringen har økt avgifter for oss alle, og gitt oss dyrere tjenester og store velferdskutt for å finansiere skattekutt for de rikeste. Det bestemte den nye regjeringen seg for å gjøre noe med, for nå var det vanlige folks tur. Vanlige folks tur til hva?
Jeg har sutret over det før, og jeg sutrer over det igjen og igjen. Det er blitt ganske dyrt å være Ola Normann for tida. Vi lever i verdens rikeste land, men vi betaler jammen ta tilsvarende til staten. Jeg er fullstendig klar over at det er utrolig mange som ville vært overlykkelig over å leve som vi gjør, og jeg vet vi er privilegert i Norge, men det betyr ikke at man ikke er misfornøyd med avgiftssystemet i dette landet. Matprisene har økt med 30% fra 2021 til 2022. 30%!! Det betyr at en familie som bruker 100.000 på mat, nå skal betale 130.000! Dieselpris har økt fra 13,89kr (laveste pris) i september -21 til 24,34 kr (høyeste pris) i februar. Det er 75% økning! Det betyr at en årlig kostnad på 20.000 nå kommer på 35.000kr. Også de pokkers strømprisene som stiger til uante høyder. Heldige er vi som bor her nord, vi har forholdsvis greie priser enn så lenge, men sør i landet blør de jo! Regjeringen har innsett at sør i landet er det behov for hjelp til å betale strømkostnadene, så de har bevilget knappenåler og glansbilder til folket. Noen har fått glassperler i tillegg.
Det har seg også sånn at rentefradrag på gjeld er redusert, men dagens regjering er ikke ansvarlig for dette alene. De siste årene er fradraget redusert fra 28 % til 22%. Men det er som de sier, betal skatten din med et smil og bare tie still! Og nå kommer altså renteøkningene. Det er varslet som perler på en snor! Estimat på renteøkningen for neste år er 1,25% i 2022.
Vi kommer oss ikke unna disse kostnadene så lenge vi bor her nord. Mat og bolig må vi ha, strøm er en selvfølge, og grunnet lange avstander og relativt dårlig kollektivtransport er vi avhengig av bil. Det er bare sånn det er.
Selv om jeg har en anstendig lønn merker jeg godt det økende kostnadsnivået. Jeg er faktisk nødt til å lage nye budsjetter for å håndtere dette. Noen kostnader må reduseres. Skal vi kunne gjøre alle de tingene vi liker å gjøre, må vi redusere noe annet. Familieøkonomien hos meg er til å leve med, og vi klarer oss. Fastrente er etablert, abonnementer er redusert, transportkostnader har gjennomgått kutt. Så det går bra hos oss. Vi klarer oss, selv om vi merker at det er vesentlig mindre penger igjen etter at alle regningene er betalt.
Hva med de som ikke har samme mulighetene? De som har en familieøkonomi som gjør at økte kostnader bringer de på minussiden hver måned? Flere vil komme i den situasjonen at barna ikke kan delta på fritidsaktivitetene. Mor og far kan ikke gå ut å ta en middag sammen. Bursdager må kanskje skaleres kraftig ned, hvis de i hele tatt kan gjennomføres. Flere vil grue seg til jul, påske og ferie. De sunne mat-alternativene må erstattes av billigere alternativer. Mor og far må utsette tannlegebesøk, og flere barn «skal reise bort» når de inviteres i bursdager eller på andre aktiviteter som koster penger, heller si det enn å si de ikke har råd.
Ved utgangen av 2020 levde 115.000 barn under fattigdoms grensen i følge SSB. 115.000 barn!!! Det var altså før denne groteske kostnads- og avgiftsøkningen. Hvem tror regjeringen blir skadelidende nå? De rikeste eller de fattige i samfunnet? Er det småbarnsfamiliene eller Jonas Gahr Støre som har en bankkonto med titalls millioner kroner, enebolig på beste vestkant i Oslo, flott landsted med brygge og strandlinje på Sørlandet og en lukrativ pensjonsordning som folk flest bare kan drømme om?
Sittende regjering har servert valgflesk så det holder, men en ting skal de ha den nye regjeringen, de holder det de lover. De sa at nå var det vanlige folks tur. Ja, det er det Nå er det vi som skal betale. Jeg sier det som det er, takk skal du faen meg ha!
