Siden bloggen min gjennomgår en revitalisering for tida, lurer jeg på om ikke jeg som person også skulle gjennomgått en aldri så liten revitalisering av mitt yrkesaktive liv. Innovasjon og ledelse begynner å bli litt kjedelig. Jeg trenger litt mer fart og spenning. Jeg vurderer derfor å bli dusørjeger, skattejeger eller privatdetektiv.
En av mine gamle kjærester er en spanjol som dro tilbake til Spania under pandemien. Han tok kontakt for en tid siden og fortalte at han nå skulle komme til Norge etter som reiserestriksjonene ble opphevet. Det begynner å bli en del år siden sist vi møttes. Jeg snakket med han på teams og vi lo litt over hvor mye vi hadde forandret utseende over tid. Ville vi kjenne hverandre igjen når vi møttes?
Her om dagen var jeg ganske sent på butikken, og møtte en mann med caps og digert munnbind. Jeg merket meg noe i det jeg passerte, det var et blaff av noe kjent, men det gikk noen sekunder før det slo meg. Det måtte ha vært spanjolen! Jeg hadde gått så langt at det ville vært snålt å gå inn igjen, så jeg gikk å satte meg i bilen. Dette måtte jeg finne ut av! Hadde det ikke vært mørkt ute, hadde jeg tatt på meg mine pilotbriller, men det ville nok virke mistenksomt siden det var bekmørkt ute. Jeg sank ned i setet og begynte å vente. Tiden gikk, og jeg begynte å angre på at jeg ikke hadde kjøpt donuts som jeg kunne nyte mens jeg ventet, for tiden gikk..
Omsider kom han ut av butikken, og om han ikke hadde virket kjent før, så var jeg helt sikker nå! Jeg smøg opp kameraet og knipset masse bilder, slik at jeg kunne zoome inn på bildet og bli sikker.
Jeg måtte bli sikker før jeg gjorde meg til kjenne, men siden han hadde munnbind var det vanskelig. Han satte seg inn i en ukjent bil, og jeg bestemte meg for å legge meg på hjul. Nå hadde jeg skjerpet alle sanser. Jeg rygget min bil bak en annen, og la meg på lur. Da han passerte, trykket jeg gassen i bånn og smøg inn rett bak. Nå var det rå biljakt! På to hjul gjennom svingen i 40km i timen, og i full gass videre lå jeg hakk i hæl. Plutselig vrengte han bilen til høyre, og jeg fulgte på. Vi blåste over fartsdump etter fartsdump i 30 km i timen, og ut av det blå brøyt en annen bil inn foran min! Nei! Nå var det stor sjanse for å miste han av syne. Det heldige var at det var samme vei som hjem til meg, så jeg visste jeg nøyaktig hvor vi beveget oss. Spanjolen hadde tidligere leid bolig i samme område, så jeg ble mer og mer sikker i min sak.
Han kjørte forbi avkjørselen jeg trodde han skulle inn, og det begynte å bli avstand mellom bilene for den mellom oss kjørte så sakte. Jeg la meg ut og blåste forbi i det bilen foran kjørt av på en sidevei. Snart var jeg på ferten av støtfangeren til spanjolen igjen.
Vi nærmet oss min avkjørsel, og han BLINKET AV! Han skulle definitivt til mitt hus! Herregud! Så sprøtt! Bilen foran bremset kraftig ned, og blinket inn, ikke riktig min avkjørsel men nesten. Hva i all verden? Jeg kjørte videre og parkerte som om ingenting var unormalt. Jeg gikk ut av bilen, og nikket kort til naboen som så rart på meg i det han tok med seg varene og gikk inn. Han hadde åpenbart kjøpt seg ny bil.
Det var ikke spanjolen, men det var noe kjent med vedkommende, jeg hadde helt rett i det. Å ringe spanjolen for å sjekke om han var her, kunne vært det enkleste, men det hadde ikke vært i nærheten så morsomt som jeg hadde det. Dessuten tenkte jeg rett og slett ikke på det. Jeg er kanskje ikke den beste privat detektiven, men skal jeg bytte yrke vet deg definitivt hva jeg skal bytte til. Naboen synes kanskje jeg er litt creepy, men det får så være..
