Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Jeg holder på å planlegge kommende uke, og innser at den blir lang og fylt av begivenheter. Ikke alle like lystbetonte.
Denne uka kommer til å kreve masse av meg. Jeg må være hyper effektiv på jobb, og jeg må være dedikert mamma for jentene mine, jeg må ha oversikt til minste detalj for at alt skal gå smertefritt. Jeg har planlagt og lagt til rette for at det skal gå greiest mulig. Reiser er booket, logistikken er planlagt, Airbnb fikser alt!
Likevel vet jeg at det blir tungt. Vi kommer gjennom det, men jeg tror omsorg og kjærlighet er stikkord for denne uken. Viktig at familien holder sammen uansett hva som skjer.
Ta vare på deg selv og dine. Bruk hver dag på å fortelle hvor verdifulle og elsket de er. Før du vet ordet av det kan usagte ord være det eneste du ønsket du hadde tatt deg tid til…
Da Vesla skulle kle på seg i dag så det ut som om jeg hadde vasket buksene hennes på kokvask og at de hadde krymper fire-fem centimeter! Hun ventet åpenbart høyvann, for de stoppet godt oppe på leggen på henne.
Ok! Vesla dro på shopping mens jeg tok en kaffe. Jeg sendte henne med Visa-kortet og blanko fullmakt. Not!!
Hun fant tøy, tok bilder av tøyet og kom tilbake til meg for forhandlinger. Jeg tok en kaffe med en venn i mellom tiden.
Nei! Det er heller ikke bukser, og forresten bor vi så langt nord at de skoene der neppe kan brukes før etter St. Hans..
Der satt den! Hun fant drømme-buksa. Må ærlig innrømme det var litt på siden av mamma’n sin stil, men ikke nøye så lenge arvingen er fornøyd! Bare synd hun ikke prøvde den først, for hun kan visst stå dobbelt i den. Ja, så da blir det capribukse på mandag også på super-shopperen min! Jeg lovet at jeg skal dra å bytte den på mandag, men jeg har bra lyst å bytte den i en råååååsa thight jeans. Jeg har livet for kjært til å våge et sånt stunt..
Det er så masse bilder på insta og for så vidt på bloggene, som spiller på kropp. Rett og slett et konkurranse fortrinn jeg ikke har lengre. Det var en gang liksom… Men det er greit! Jeg kompenserer med snap-filter i stede. 😂Gravitasjonen har herjet godt med meg over årene, og jeg føler at jeg bokstavlig talt henger etter.
Mange bilder av andre som ha puppene synlige, eller nesten synlige, er faktisk estetisk vakre. Det betyr ikke at jeg ville lagt det ut selv. Mest fordi mange av innleggene mine ikke ville passet til å bli akkompagnert av pupper uansett hvor fine de hadde vært. Ser ikke helt at innlegg om psykiske lidelser ville blitt tatt så veldig seriøst om jeg hadde stilt opp med attributtene klint opp som talende illustrasjon. Måtte vel brukt vidvinkel i beste fall..
Nei! Du får du nok ikke se puppene mine her. Ikke at jeg tenker det ville vært noe spesielt flatterende syn heller. Hengepupper er liksom ikke spesielt vakkert med mindre de er pent dandert i en solid bh som ikke er egnet til annet enn å holde urolighetene på plass. Ikke mye pirrende over det heller.
Innlegg fra Facebook april 2013, Vesla nærmet seg 5 år og taletøyet var alt godt utviklet:
Helg er deilig!
Morgenen starter som regel litt tidligere enn det som faller i smak for mamma’n, men Vesla storkoser seg mens vi sitter der under ull-pleddet og ser på barnetv i bare kosetøy. La meg for sikkerhets skyld opplyse om at BH ikke inngår i koseklær-garderoben min.
Etter frokost forran TV og litt småpusk inne, skal man gjerne finne på noe, og sjeldent innebærer det at koseklærne beholdes på, så da må det jo skiftes og BH’n må på.. Liksom blitt en dyd av nødvendighet den siste tiden…
Så i dag når nu tvangs-plagget skulle på, sto Vesla på badet sammen med meg, og det kom et skikkelig “Æææsj!” fra henne. Uttrykket kom med ekte vemmelse i stemmen. “Hva er det?” spurte jeg litt desorientert. “Du har jo puppa!!” Litt oppgitt så jeg på henne og himlet mildt med øynene før jeg trakk pusten og begynte på forklaringen om at hun også vil bli voksen å få pupper osv..
Jeg mener, som erfaren fembarns-mor har jeg jo tatt denne samtalen noen ganger, så dette kan jeg. Ingen grunn til hverken opphisselse eller panikk.
Jeg kaster et blikk på vesla som står måpende å ser på meg med bekymret blikk: “Mamma, mååå di bli så lang og bollat som di der?! For da har æ ikke løst på sånne!”
Jeg bekreftet for det lille spetaklet at det var akkurat sånn det kom til å bli! Pokker, kan synes som jeg har glemt å se meg i speilet siste 25 årene og at det lille marerittet mitt gjorde meg smertelig klar over det!
Kløft er tøft! 🥴
God helg til alle med og uten pupper i alle former og fasonger!
Vesla har tatt et kvantesprang innpå meg i alder. Det kjennes sånn ut i så fall. Hun er begynt å lese blogger og se på bloggerne. Hun har definitivt fått sin store favoritt, og det er noen flere hun beundrer masse.
Helt klart at glamfaktoren teller masse for håpefulle, men hun har antydning til reflekterte holdninger også. Vi snakket om ei jente som gråt endel, og jeg sa det ble vel mye følelser der. Mini-me så strengt på meg.
Jeg prøvde å forklare at jeg bare gjorde en betraktning, men hun var skeptisk til forklaringen min.
Selv om hun ikke klarer å se alt med nyanserte øyne ennå, er hun kritisk til endel ting hun ser i serien. Jeg lurte på om hun var kritisk til noe av det jeg skrev. Det var hun ikke, men jeg skjønte hun holdt noe tilbake. Jeg spurte på nytt, og etterhvert kom svaret.
-Du skriv jo så mye kjedelig!
Lucky me som har en slik enestående kritiker som inspirerer meg til å skrive meningsfylte innlegg. 😂
Jeg er gruelig ille til å si at folk som bryter veldig med mine oppfatninger, er psykopater. Det er brukt som ukvemsord, og jeg er faktisk litt, nei veldig skamfull for det.
Å være Psykopat er ikke en sykdom men en personlighetsbrist med noen fellestrekk. Å bruke begrepet som et skjellsord gjør bare at det blir vanskelig å relatere seg til disse menneskene i større grad enn nødvendig!
Psykopaten er sjarmerende, kan snakke med alle mennesker, gestikulerer ofte og virker svært målbevisst. Men han eller hun er blottet for empati – det vil si evnen til å leve seg inn i hva andre tenker og føler.
Psykopatene overvurderer seg selv, utnytter andre mennesker, manipulerer dem og har absolutt ingen skyldfølelse når noen lider på grunn av dem. De er ofte upålitelige og løgnaktige.
En psykopat kan ikke overskue konsekvensene av sine egne handlinger. Psykopater forlater fort vekk utdannelse eller jobb hvis noe eller noen går dem imot, stifter gjeld – også på andres vegne – og er ikke sjelden å finne blant voldelige ektemenn.
Psykopatene er ikke i stand til å innse at de har et problem, og det gjør det meget vanskelig å behandle dem.
Kjennetegnene er hentet fra en artikkel i Illustrert Vitenskap om emnet.
Begrepet psykopat, omtales også som sosiopat.
Det å relatere seg til mennesker med denne karakter-bristen er slitsomt og frustrerende. Man blir tappet for energi, og det er skrekkelig demotiverende for de rundt.
Jeg blir så ufattelig overgitt over hvor egoistisk et menneske kan være. Sette sine egne behov foran andres til enhver tid.
Det er liksom ikke måte på hvor mange man skal trampe på for å få det som man vil, og det virker ikke som at prisen noen sinne blir for høy.
Hvordan kan man leve med å ture frem med sine nærmeste og bruke de som sjakkbrikker uten hensyn til hva det gjør med de? De blir bare rekvisitter i en seiers-scene og har ikke annen verdi.
Psykopater setter rekvisittene sine (mennesker) opp mot hverandre og lager mye støy. Det er når det går ut over de som de elsker høyest jeg faller ut. Karakterbrist eller ikke, hvordan kan man? Hvordan har disse menneskene det når de ser andre stå tilbake som collateral damage? Hvordan klarer de å bare kjøre på videre?
Det er trist å være vitne til en psykopats herjinger med sine nærmeste. Nesten enda verre å se at det ikke affiserer psykopaten hvem som faller så lenge han eller hun står seirende igjen.
Hvordan overvinner man slike mennesker? Hvordan kan man skade-begrense deres omgivelser?
Jeg syns det er trist å være tilskuer til det. Hva kan man gjøre, annet enn å stable utilsiktet skadede tilbake på beina igjen? Det er nesten bedre om de hadde slått, da hadde man i det minste kunnet vise skaden de forvolder.
Psykopaten levner sår på sjelen. Sår det tar lang tid å hele..
I går leste jeg et innlegg på ei FB gruppe, der en dame syntes det var mye klaging på at småbarnsforeldre var konstant slitne og i tidsklemma, og hun stilte spørsmål om det var ok å klage så mye når man i realiteten har valgt å få barn.
Stakkars dame! Jeg håper hun er nordfra slik at hun er vant til en kaldt storm, for milde himmel… Snakk om å ha stukket hele huet ned i et vepsebol. Damen fikk så masse vanvittige tilbakemeldinger.
“Da har du muligens ikke flere små barn og full jobb? Ja, småbarnsmødre har lov å klage som alle andre..”
” Da har ikke de uten unger en drit de skulle ha sagt <3 Valgt det selv ja, men om en ikke har små barn og jobb, så burde en søren ikke klage heller!!”
“Du kan ikke ha barn i hvertfall!”
Småbarnsmødre som skriver slik kan ta seg en bolle!
Vi kan ikke forvente å gjøre alle tingene vi har lyst til når vi får barn. Ved å få barn vedgår vi at våre behov ikke nødvendigvis skal være de primære behovene som dekkes 24/7. Vi velger også hva vi skal vektlegge når barna er små. Joda, jeg har alltid jobbet 100%, selv om jeg har hatt og har små barn. Men jeg velger bort masse for å følge opp mine barn. Jeg har ikke nye møbler og design hus, det er støv i alle kroker, og jeg mistet en dings til headsettet under sofaen i mårrest, og ga opp å leite etter den i kaoset som var der under. Kjøkkenet mitt ville til stadighet vært stengt av helsemyndighetene og jeg går ofte i kjole på jobb fordi jeg ikke har flere reine bukser…
Tidsklemma mi er at jeg driter i husarbeidet! Jeg prioriterer Vesla, jobb, hennes fritidsaktiviteter, min egentid OGSÅ husarbeid. Vi er så opptatt av at fasaden utav skal være perfekt. Alt skal se så fint og flott ut. Ungene skal lykkes på skolen og være enere på sine felt. Vi skal se ut som Kardashians til enhver tid.
TA DERE EN BOLLE!
Når mattilsynet, barnevernet eller helsemyndighetene kommer til meg, låser jeg bare utgangsdøra og sniker meg ut balkongdøra på baksiden! Vi bor i at sant kaos, men det gir jeg katta i. Vi bor i et lykkelig kaos!
Men vi har hatt høytlesning i stua med hele familien. Vi har hatt familieråd om hvordan vi skal fordele oppgaver hjemme. Jeg har hatt alenetid med mine unger på kjøkkenet og bakt kaker. Jeg har alltid forsøkt å få en liten prat på sengekanten, minimum har vært natta suss og bretting av dyner. Det er hva vi prioriterer. klart jeg har kjent et stikk nå og da for at andre kan dra på konserter, når jeg ikke har råd til billett fordi jeg må kjøpe nye støvler til en av arvingene. Eller andre har nystrøken bil, og min ser ut som frokost buffeen på SAS er inntatt der. Men ikke har jeg tid, og ikke finner jeg det viktig å prioritere. Jeg har min prioriteringsliste, og den sier at jeg ikke har til hensikt å gå på akkord med alt og alle. Jeg gjør det som passer hos oss for at vi skal få en ok hverdag.
Kanskje hvis andre ga litt faen i å være så jævla perfekt hele tiden, ville de hatt tid til de viktige tingene i livet!
Så i dag skal jeg med Vesla på generalprøve til konsert, og den varer i 3 timer. Etterpå skal jeg på styremøte med drillkorpset. I morgen skal hun på drillen, og jeg skal ut å gå i de store dype skogene med bikkja. Torsdag har hun håndballtrening, og jeg skal sitte hjemme med bena på bordet. Fredag til søndag er det håndballturnering, konsert, feiring av husets 19 åring og pakking til arbeidsreise hele neste uke.
Hvis jeg sukker og stønner, bruker jeg å tenke at jeg er verdens heldigste. Jeg har fått tatt del i det alle ungene mine har ønsket å være med på. Deres triumfer og nederlag. Jeg har kjent meg så stolt at jeg vil grine, eller så trist at jeg også vil grine. Men det er verdt det, også de gangene jeg har sittet på fotballbanen i varmekjeledress og lurt på når det skal bli min tur.
Så slutt å syt, og planlegg dagene deres slik at dere får tid til det dere vil. Si nei til det som ikke passer. Tillat dere å si til ungene, at nope, gidder ikke gjøre noe med dere, finn på noe selv! Ikke lag tidsklemma, for den er ikke tredd ned over ørene på dere. Dere har tatt den på dere selv!”!
Ikke vær så opptatt av kvantiteten av aktiviteter, men heller kvaliteten. Da har du tid igjen til å sette deg ned for å slappe av og gjøre ingenting.
I dag er det dags for å lære. Jeg skal lære hvordan jeg skal erobre Europa. Det blir nok ikke i form av å blogger eller skribent, men som strateg.
Neida, jeg tror ikke Norge skal bli en supermakt i Europa, og maner ikke til uroligheter, men jeg er sterkt uenig med SAS og hevder hardnakket at vi i Skandinavia har vår egen identitet og ikke er kopiert.
Jeg har forstått at det ikke bare er å ta et fly ut i verden og skrike «Hei, her er jeg og her er Norge!» Så i dag skal jeg lære hvordan man kan vokse på kulturutveksling. Hvordan utvikle strategier på å bli synlig og en foretrukken samarbeidspartner.
«Den modige kritikk er mer nødvendig enn noen gang, fordi makten sminker seg med kommunikasjonsrådgivere og designer ord.» Per Fugelli.
Det er så befriende å lese innlegg som strider mot etablerte sannheter. Deilig når noen våger stille spørsmålstegn ved lover, regler og sedvaner. Det være seg over alt i samfunnet.
Når man skriver et innlegg som taler Roma midt i mot, må man være sterk. Man må være beredt å stå i stormen. Sette sjøbein før man publiseres og la det stå til.
Jeg liker at folk sier jeg tar feil, men hvis det ikke kommer argumenter som understøtter kritikken, kan jeg heller ikke ta det seriøst. Gnisninger kan gi nye løsninger om man forsøker å komme til enighet, men om man bare protesterer fordi det ikke behager en selv, blir det sjelden en løsning på noe, bare et økt konflikt nivå.
Jeg forbeholder meg retten til å være kritisk til det jeg synes er dypt urimelig, eller bakstreversk og gammeldags, for det er på tide å tenke nytt og å være åpen for at samfunnet er i endring på godt og vondt.
Å kjøre hjem fra vakre Hamarøy er trist, og når været er trått, er det godt å ha egen pilot i bilen.
Jeg forutsetter at sjåføren har FULL kontroll. Det hadde han. Dritt-føre og elger, trailere uten kjetting, ingenting gikk galt.
Mulig han syntes det var litt kjedelig kjøretur, for 65 km hjemmefra, spurte han hvor langt det var til nærmeste bensinstasjon. Jeg googlet og fant ut at set var 35 km.
-Åhhh! Sa han før han ble stille. Jeg bøyde meg over å sjekket drivstoff-status. Jahhhh… Det var 31 km og en fjellovergang.
Da vi var 19 km unna bensinstasjonen så det slik ut.
Nå begynte gode råd å bli dyre, og jeg så for meg at jeg måtte skyve bilen bortover E6 til nærmeste stasjon. Jeg ringte en kollega som bor i nærheten for å høre om det kunne være en bensinstasjon i en av bygdene i nærheten. Det var det ikke, men heldigvis var det bensinpumper utenfor en butikk. Da vi stoppet var det fem km igjen å kjøre, og 15 km til nærmeste bensinstasjon. Å ikke følge med bensin-nåla når man kjører her nord er risiko-sport, og gir lett litt action i hverdagen, men takk Gud for lokale bensinpumper!
Lurer på om ikke co-piloten skulle kjørt fremfor å halvsove i forsetet.. 😂
I dag har jeg jobbet på det fantastiske Hamsunsenteret. Det er som alltid kjempe hyggelig å komme hit opp og få med seg alt det spennende som skjer i litteraturens verden. Kollegene her har så masse spennende på planen.
“Det står der som en loddrett frekkhet midt i landskapet.” Karl Erik Harr, NRK, 4. august 2009.
Vi er her oppe for å klargjøre systemene og rutinene frem mot en ny spennende sommersesong. I år som alle tidligere år blir det fantastisk her. I natt sover jeg på Tunet. Det er mitt favorittbygg av alle byggene vi har i samlingen. Det føles som hjemme.
Jeg elsker det å kunne få lov å besøke alle de flotte museene våre rundt omkring.
