Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Ja, da var det på’n igjen. Enten blir jeg fornøyd, eller så blir jeg raka fant….
NEI! Nå gjør det ille vondt i Visa-kortet mitt! 😩
Pokker!!! Det gikk ikke heeelt etter planen. Shit happends! Jaja, det vokser jo ut igjen.. Inntil jeg tørr å gjøre et stunt på nytt, og farge det for n’te gang, blir det lue på meg igjen. Godt jeg har strikket meg noen kjekke luer sånn at jeg har litt å velge mellom i hvertfall. 🤷🏻♀️
Da var skaden rettet opp og jeg er tilbake uten lue. Godt er det, for det var direkte trist bare å tenke på hvordan jeg så ut på toppen. Trøsten var at de fleste fikk seg en rimelig god latter om ikke annet. De kan le, men gråten den tok meg.. Nesten. Forholdsvis fornøyd med å være tilbake til normalen, og det skal jeg være en liten stund til. Jeg puster med magen igjen, men Visa-kortet skjelver av skrekk i kortmappa.
Jeg har investert i shampo og kur for å holde orden på høysåta på hodet. Tro hvor lenge det varer denne gang?
I går satte jeg og venninnen min og skravlet hjemme hos meg.
Kvelden før hadde hun fått melding fra gamlekjæresten hun hadde laaaaangt tilbake i tid, men hun hadde lagt seg, så hun svarte ikke før vi satt sammen kvelden etter. Hun skrev ganske enkelt “Hva skjer?”
Hun fikk tilbake spørsmål hvorfor hun spurte, og han skrev at han hadde fylleangst og ikke husket hva han hadde sendt henne. Hun tøyset med at han hadde lovet henne gull og grønne skoger mot ei melding, men han ga seg ikke med det. Ba om kopi av meldingene, men venninnen min ble lei og gadd ikke svare annet enn at han hadde spurt hvor hun var, hva hun gjorde og avsluttet med at hun skulle vært der.
Litt etter kom det en ny melding, og da ble hun bedt om å ringe et nummer, for det hadde vært samboern til mannen hun hadde tekstet med. Hun trodde ikke mannen hennes var helt ærlig med henne.
Det er ikke greit! For det første er det ikke ok å utgi seg for å være noen annen. For det andre er det ikke greit å lese meldinger på andres telefon og for det tredje, det er ikke greit å dra andre uforvarende inn i dramaet.
Min venninne var ikke interessert og ga klar melding om at dette ikke var greit, og ikke ville ha meldinger fra de for ettertiden. Hun har sitt eget liv men sin kjæreste, og har ikke noen interesse av å være andres helge moro. Det dramaet de skapte var det ingen grunn til at hun skulle involvere seg i.
Vi er godt voksne damer. Godt over 40! Det gjelder også den samboeren som tekstet. Hva får noen til å gjøre dette? Å gi seg ut for å være noen andre på melding? Er det innaforr å gjøre det om du mistenker at partneren din ikke spiller med åpne kort?
Er dette akseptabelt under noen som helst omstendighet?
Hvis du er så sjalu at du må sjekke, bør du få hjelp. Hvis du bare trenger å få taskenspillet bekreftet, bør du uansett gå. Det er min mening. Been there, done that, not going down that road again!
Jeg tenkte å gjenta suksessen fra forrige måned. Håret trenger ingen klipp, men jeg farget det litt vel mørkt sånn at etterveksten var veldig synlig etter bare noen uker. Da tenkte jeg det ville være fint med en lysere farge. Back to basic liksom.
Det var så mye ettervekst, at jeg ut som ei grå mus. Det var ikke videre vakkert, så da måtte jeg ty til Snapchat og heller bli ei blå mus i påvente av nytt lekkert resultat.
Det kunne da ikke være så vanskelig å få min egen hårfarge tilbake? Det klarer jeg! Tenkte jeg. Kanskje jeg skulle tenkt gjennom det en gang til? Jeg gjorde ikke det.
Når jeg da fant en farge som ville gjøre håret 6 toner lysere, tenkte jeg at det var helt innenfor. Jepp! Bare å gå i gang. Jeg hadde besøk av en venninne, og vi satt å skravlet mens vi ventet. Da tida var ute gikk jeg for å sjekke, og det så ut som det trengte litt ekstra tid. Etter 40 minutter tenkte jeg at det helt sikkert var nok.
Jeg gikk for å vaske ut!
Gi meg styrke! OG en frisør!! Håret var kritthvitt inne ved hodebunnen. Skjoldete oransje, og noe blondt i mellom! Jeg så ut som om jeg hadde trødd hodet i ei bøtte med jotun! Den bøtta har åpenbart vært himla dårlig blandet!
Vi lo så vi grein, så var det bare å finne ei lue. Det var faktisk så ille at jeg ikke maktet å se på det selv! Hadde egentlig planer, men de ble skrinlagt. Ikke pokker om jeg skulle gå rundt som ei skjoldet gulrot på toppen! Det går være måte på også for meg.
Så i dag er dagen viet til damage control. Dette stuntet blir å koste meg dyrt, og man kan åpenbart spare seg til fant!
Frem til jeg får hår-reddende-førstehjelp får jeg bruke snap-filter som kamuflasje. Det er mye bedre enn realiteten så langt. 😂
Lille storebror toppet helga med å virkelig spikre lokket på helgas planer fullstendig, ved å komme hjem med skarlagensfeber. Er man syk er det bare å være hjemme hos mamma som duger!
Jaja, så langt har det ikke akkurat gått på skinner for alenehelg for mammaen. Skjønner ikke hvorfor jeg gidder å planlegge noe som helst mer. Det er alltid noe som skjærer seg! 😂
Nå er det me- og fixing time! En dyd av nødvendighet..
På mandag starter vinterferien her nord, men Vesla tjuvstarter en dag før og dro til pappa’n nå i kveld. Vi var litt stresset da vi kom på flyplassen, men fant oss til ro.
Nytt bilde i minneboken. Mini-me var full av energi og gledet seg veldig til å dra. Ikke si noe til henne, men det gjorde jeg også. Typisk vår flaks:
Over en time forsinket!! Jaja, vi gjorde det beste ut av det. Vesla laget tik tok, jeg leste nyhetene og vi tok masse snapper med filter.
Men endelig ble det hennes tur å boarde. Lykken var stor da hun løp ned utgangen. Mor var også lykkelig, for nå blir det happy days med beina på bordet og slumring 24/7.
Vesla kom til som en konsekvens av redsel. Det hørtes ikke mye romantisk ut, men det er faktisk sant. Pappaen var nok den som var mest lysten på et barn til, jeg var egentlig litt på siden av meg selv og var bare samtykkende uten spesielt mye entusiasme. Jeg var mest redd.
Etter en rutine celleprøve hos fastlegen min ble jeg innkalt til utvidet prøve på sykehuset. De hadde funnet noen uryddige prøvesvar, og ville sjekke dette nærmere.
-Skal du ha flere barn, må du gjøre det nå. Vi fant noe på livmor-halsen din, og den må fjernes. Jeg husker ikke så mye mer av det hele, jeg var lamslått. Dette hender jo bare andre, det skulle ikke hendt meg! Legen fjernet spiralen og jeg dro hjem for å tenke. Kreft? Død? Sykdom?
Hva med ungene? Jeg hadde fire unger som da var ca 8 til 15 år. Ville jeg være der å se de vokse opp? Hva om de skulle klare seg uten meg? Et barn til midt opp i dette?
Jeg er sånn som ikke kan gå forbi et tørkestativ hvor det henger et par herretruser uten å bli gravid, det hevder i så fall min mor.
Min mann ønsket et barn til, jeg visste ikke hva jeg ville. Jeg var redd. Redd for at noen skulle si at jeg ville dø. Jeg var ikke klar for å dø! Det motsatte av å dø ble for meg å skape liv, og noen uker etter var det klart at en spire av liv vokste i magen min. Jeg hadde kjøpt meg tid. Tid til å bearbeide. Tid til å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre. Ikke at jeg kunne bestemme det, men jeg måtte bli trygg på mine muligheter og det syke er at jeg satt faktisk å beregnet sannsynlighet for at alt skulle gå bra ut fra de kriteriene jeg hadde tilgjengelig. Ut fra dette var jeg safe, men variablene var ikke pålitelige, det var mye gjettninger.
Det ble et rart svangerskap. Når man har 5. svangerskap forventer legen mindre behov for oppfølging av mammaen, men jeg ble redd for alt. Har ikke oversikt på hvor mye jeg sykeliggjorde meg selv med andre sykdommer for å slippe å tenke på den som jeg egentlig fryktet mest. På slutten av svangerskapet ble det litt vill vest på grunn av det, for jeg ble sikkert satt i kategorien “bær-over-med-henne-hun -er-hysterisk”. Derfor ble hverken svangerskapsdiabetes eller svangerskapsforgiftning tatt på alvor i starten, så det endte med at de måtte ta henne en måned før tida.
Da Vesla var 11 måneder kom kunklusjonen om at alt var fjernet. Selvsagt var jeg overlykkelig, og skjønte at jeg måtte på hyppige kontroller i starten. Siden alt var fint, ble det sjeldnere og sjeldnere. Årene har gått, og nå er det 10 år siden.
Storesøster var for gammel da den kom, men Snupsi har fått HVP vaksinen, og jeg kommer til å takke ja til at Vesla også skal får den. Jeg vet hva som kan hende om de ikke får den..
Rett før jul kom det inn en melding i min Digipost. “Nå er det tid for livmorhalsprøve – En prøve som kan redde liv”. Jeg kjente ubehaget komme umiddelbart. Etter alle disse årene blir jeg fortsatt litt urolig når jeg skal ta prøvene og mens jeg venter på svarene, men det er verdt det likevel. For disse prøvene redder liv!
Det er stor forskjell å få behandlet kreft i stadium I fremfor i stadium IV. Det er straks verre, Til tross for at jeg ikke burde ha ventet, gikk det tre måneder før jeg gjorde noe, men nå er det gjort. Time til nye prøver er bestilt, for jeg VET at de kan redde liv.
Dere over 25 år som ikke har gjort det, GJØR det samme! Det kan redde liv! Faktisk ditt eget!
Tenk at miljøvern skal klare å splitte den gemene hop sånn som det er blitt nå? Først kom Folkeopprøret mot klimahysteriet, så kom Folkeopprøret mot folkeopprøret mot klimahysteriet. Seriøst! Man kan bli tussete av mindre.
Jeg er med i en av gruppene, og da sist nevnte Folkeopprøret mot folkeopprøret mot klimahysteriet, men jeg ble noe forfjamset en stund for der var det skrevet både pro og kontra. Det viste seg at der var noen som ikke helt skjønte hvilken gruppe de var med i. Ene damen fikk ikke engang til å slette seg fra gruppa, og da må jeg innrømme at jeg lo godt.
Det som overrasker meg er hvor usaklige slike debatter blir. Egentlig bør ikke det komme som noen overraskelse, for mange som ikke klarer å argumentere for sitt syn, har en tendens til å sjikanere mot-debatantene. Hva er vitsen med på snakke nedsettende om person når det er sak som er viktig? Neida, jeg er ikke noen innbitt miljøaktivist, men jeg syns ikke jeg har råd til å ikke engasjere meg for å ta vare på miljøet. Vi må gjøre vår del og gi katta i å peke på at andre er verre enn oss, så da gjør det ikke noe at vi ikke fikser dette 100%. Vi er jo ikke verstinger liksom.
Jeg tror jo definitivt at miljøvern er noe vi MÅ prioritere for å kunne ha en jord til de som kommer etter oss, men tror jo også dette er overdramatisert veldig. Det korte tidsperspektivet tror jeg ikke stemmer helt ut fra noen undersøkelses-rapporter jeg har lest, men nå er IKKE jeg noen spesialist. Jeg er kun hobby-synser!
Jeg sorterer søppel, bruker Klar vaskemiddel, klipper sjelden plenen slik at humla kan suse, Vesla fargelegger på app, vi donerer klærne som blir for små, kjører kollektivt, spiser kjøtt-middag i skuddåret og prøver etter beste evne å ta vare på det vi har fått til låns. Jorda vår. Wok med grønnsaker er blitt en høydare, og når jeg lager middag er det i store porsjoner. Jeg fryser ned i plastbakker som gjenbrukes.
Jeg eier ikke flyskam. Når man bor her oppe i nord er man avhengig av fly for å komme seg til maktens tinde. (Les: stor-Oslo) Prisen jeg betaler for det, kan de i Oslo-gryta kjøpe seg en ukes tur til syden for.
Jeg leverer til gjenbruk, og kjøper brukt. Det være seg møbler og klær, men jeg har tildels stort forbruk også.
Jeg brukte aldri et håndkle mer enn en gang, men nå henger jeg det opp og bruker den to til tre ganger før jeg vasker den.
Jeg planlegger å rekke opp noen gensere og bruke garnet til å strikke nye plagg, men det er fortsatt på planstadiet. Humle-hotell er jo litt morsomt, og ut fra tegninger jeg har sett, ikke så vanskelig å bygge. Prosjekt for meg og Vesla.
Solbær, rips og stikkelsbær har vi i hagen, og sopp, blåbær og tyttebær plukker vi i skogen.
Jeg skal gjøre mitt, men jeg tror nok de store nasjonene må ta sitt ansvar. Norge kan ikke redde verden alene.
Det må myndighetene våre jobbe frem. De partiene som lager et program for å få verden til å gå i samme retning, de skal få min stemme!
I mellomtiden forlyster jeg meg med noen usaklige miljø-innlegg, men prøver å ta lærdom av de innlegg som gir gode idèer for hvordan Vesla og jeg kan bidra til å bevare jorda på best mulig måte.
Der er så sant så sant.. Omtanke kommer på mange måter, også gjennom en kopp kaffe.
En kopp kaffe for å kurere nattevåk med en liten tass som stadig våkner på natten og gir mor og får lite av den verdifulle søvnen. Em kopp kaffe for å roe ned nervene før du skal ha eksamen eller skal på jobbintervju. En kopp kaffe for å manne deg opp til å ta en real prat med arvingen som virkelig har vært en pest og en plage hele dagen. En kopp kaffe for å få livgivende energi før du skal ta fatt på husvasken. En kopp kaffe mens du sitter i fjæra og nyter de siste solstrålene. En kopp kaffe mens du lurer på hva du skal kjøpe til mannen i julegave. En kopp kaffe mens du venter på at tørketrommelen skal bli ferdig. En kopp kaffe ved bålet mens kjelen fortsatt henger over glørne, og sprer sine liflige dufter.
Men den aller viktigste koppen med kaffe er den du deler med en god venn. ❤️ Det er mye omtanke i en kopp kaffe..
Jeg sitter på toget. Diesel lukten river litt i nesen min. Det er en små-emmen lukt for meg, og jeg er bekymret for å bli kvalm. Det er ennå en lang vei og mange timer før vi er fremme.
Vesla tusler litt frem og tilbake, for oppspilt til å sove. Hun vil ha brus. Masse brus! Jeg tenker det skal bli bra kjedelig for henne etter hvert, og hun sovner nok. Verre med meg som må holde meg våken til hun sovner, for ingenting gjør meg mer døsig og avslappet enn å reise. Skulle tatt seg ut om mamma’n lå og sov mens Vesla lager party om bord.
Vi har allerede hatt noen obligatoriske minne-snapper. Vi bruker det når vi er ute og reiser. Ikke nøye om det er en kort eller lang tur, minner er viktige.
Snart er vi sammen med Snupsi-ungen min også. Det blir godt å ha begge småjentene samlet. Jeg trenger virkelig å klemme den der fugleungen min som har spredt vingene sine der sør. Hun er blitt så voksen og god. En habil flyver med andre ord. Det er så fint å se det vakre barnet bli til en voksen ung kvinne.
Det er sykt så mye man kan savne noen. Aller helst skulle jeg hatt de med meg alle fem. Hele tiden ❤️
Ja, da var første måneden av fem over, og tid for total status er kommet. Vi har ikke levd i sus og dus, men ikke sultet heller. Det var mye vanskeligere enn vi hadde tenkt faktisk.
Jeg tror at en slik øvelse er smart å gjøre sammen med barna sine, om ikke annet så for å gi barna et bilde på hva ting faktisk koster og hvor dyrt det er å leve, men sannelig tror jeg det er kjempe lærerikt for meg også.
Siste 1,33 uke med forbruk ga jo strålende resultater, og jeg er HELT sikker på at jeg sparer best når jeg ikke gidder å følge med som en hauk på forbruket. Faktisk tok jeg inn 924 kr på overforbruket fra tidligere uker.
Så status første måned totalt sett ble som følgende:
Disponibelt
8738
20.jan
Uke 1
-2555,99
27.jan
Uke 2
-2928,56
02.feb
Uke 3
-1655,51
09.feb
Uke 4/5
-1759,8
20.feb
Rest
-161,864
Hmmmmm…. Da gikk det ikke spesielt bra å spare første måneden.
Selv om overforbruket var veldig beskjedent, var det dog et innhugg på 161,86 kr av sparekontoen. Ikke de store summene riktignok, men likevel går det av de pengene som er avsatt til andre små og store uforutsette kostnader. Jeg vet jo at elektrikerregningen kommer, og at jeg må ha nye sommerdekk på bilen. Ikke akkurat gratis det da.
De sparepengene kom godt med nå. Når livet tar en uventet vending, er det greit å kunne ordne alt det praktiske uten å lure på hvor du skal hente pengene fra i det minste. Så får det bare være om det ikke blir så mye på kontoen når alt det er betalt, jeg vet i så fall at det ikke er brukt på tant og fjas!
