Tøffe tider

Nå er jeg kommet i gang med treningen. Det var vondt mens det stod på, godt når jeg fikk en dusj etterpå, og nå er det BARE vondt.

Det er vondt å sitte, vondt å gå, vondt å løfte armene, og ikke minst vondt å gå i trapper. Seriøst! ALT ER VONDT! Hadde jeg hatt en mann og han hadde rørt puppene mine nå, skulle han fått en ørefik så han fikk se Bodø i fugleperspektiv.

Første treningsrunde endte med latterkrampe. Ikke for at det var så morsomt å trene, for det var det ikke, men fordi snuppa var så overgitt over rikets tilstand. Hun stod bare vantro å så på meg, usikker på om hun skulle le eller gråte. Jeg lo så jeg gråt! Egentlig er jeg litt usikker på om jeg gråt av latter eller av lykke fordi jeg straks var ferdig.

Andre runde gikk bedre. Da fikk jeg kjørt føtter og rumpe. Der var det i såfall antydning til muskler. Godt ikke alt på kroppen er i totalt forfall.

Jeg har tenkt litt på dette med trening og ikke trening. Det er uhyre slitsomt å trene, men for ei dame på snart 50 år er det ikke et valg men et «must»

Jeg var så fornøyd etterpå. Ikke fordi jeg hadde vært å trent, men fordi jeg overlevde. Min personlige trener er dog ikke overvettes fornøyd med utgangspunktet.

-Vi har masse å gå på, og æ forvente progresjon ganske kjapt fordi utgangspunktet e ganske dårlig!

Det var oppløftende utsikter! Hvis jeg følger hennes plan går det sikkert kjappere fremover enn om jeg bare sitter hjemme å venter på at OL-formen skal komme, men det er mye mer komfortabelt å være hjemme å vente. Jeg fikk likevel klar melding om at dette ikke kommer gratis, men koster blod, svette og tårer.

Formen er ikke bare rævva da. Jeg har tross alt svart belte i shopping. Fikk varmgang i Visa-kortet, og tøyde med MasterCardet etterpå. Jentene sørget for en real cardio-økt med alt de puttet i handlekurven. Det koster å være mor!!