Da var hun reist igjen

Da er det over for denne gang.

Snupsi-ungen og min personlige trener er reist hjem. Jeg har aldri lyst at hun skal reise, men denne gangen hadde jeg spesielt lyst å nekte. Hun bor jo i den kommunen som har stengt helt ned igjen grunnet oppblomstring av smitte. Hvem vil vel sende ungen sin ned til det? Samtidig er det et godt tegn at kommunen tar dette på alvor og stenger ned. Kanskje er hun av den grunn tryggere der enn hun er her? Her var det jo søring-karantene i påska så hun kom seg ikke hjem til nord, men måtte sitte alene i leiligheten. Jeg har ikke lyst til det en gang til. Det var hare trist. Vi savnet henne, og hun savnet oss. Når hun hadde fri fra jobb var hun alene. Jeg var så bekymret for at det skulle gå på psyken løs. Derfor ville jeg ikke at hun skulle dra denne gangen heller, men hva kan man gjøre liksom?

Det positive er at ungen min kun er på jobb og hjemme uansett, siden jobben hennes krever det. Likevel kan jeg ikke la være å bekymre meg. Jeg vurderer å ta familien med meg å emigrere til ei øde øy frem til det kommer en vaksine.

Jeg vil bare at ungen har det trygt uansett hvor hun er, men jeg kan ikke beskytte henne mot alt. Hun er tross alt voksen, og jeg kan ikke beskytte henne mot selve livet. Det hadde bare vært så mye bedre om jeg fikk hatt henne her i hjemmets lune rede til alt dette er over.

Forbannelsen med å ha barn er at man aldri slutter å bekymre seg for dem enten de er små eller store. Barna våre er barna våre uansett❤️