Panikk

Endelig kom den etterlengtede helgen.

Mor skal få regjere i ensom majestet i heimen, og her skal være MASSE dating med både Ole Lukkøye og Jon Blund. Jeg bryr meg ikke om det er mange som mener det er noe feil med mitt moralske kompass. Dobbeldate. Sånn er det bare.

Vesla dro med toget klokka seks i ettermiddag, og da vi forlot huset var det strøkent. Alt var duket for en fantastisk kveld. Jeg måtte bare innom en venninne først, for det er så lenge side jeg har vært innom. Det ble ei fin stund, men jeg kom hjem for sent eller for tidlig til å sove, alt etter som, så jeg satte meg ned i stua for å løse litt sudoku. I stua var det dunkel belysning. Tv var av. Radio var av. Ingen lyder annet en en vag dur fra kjøleskapet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var så deilig!

Jeg finnes jo ikke husredd, så når jeg sa at ytterdøra skulle låses, så var det ikke fordi jeg er redd for å være alene, men fordi jeg ville være litt alene.

Midt i en sudoku hørte jeg noen gikk forbi utenfor. Det har regnet så mye i det siste, så fryst på, så det høres så godt når noen går utenfor. Skikkelig så det knaser i isen. Skrittene gikk rytmisk forbi. Veien stopper på baksiden av huset, så er det bare rett ned til havet. Det er endel trafikk med på dagen av de som vil se på utsikten, men sjelden på kvelden siden det ikke er noen lys der. Skrittene forsvant, men etter en stund kom de tilbake, passerte og stillheten ble rådende igjen.

Jeg konsentrerte meg om sudokuen igjen. På nytt hørte jeg lyden av is som knaste igjen. Voldsomt til trafikk forbi i kveld. Hele to stykker! Skrittene kom nærmere. Så ble det stille. Underbevisstheten lyttet om ikke skrittene skulle gå videre. Så hørte jeg skrittene igjen, og de passerte på vei ned. Sikkert noen som var ute for å lufte hunden. Jeg har stue på bakkeplan, så jeg ser like ut i den stummende mørke hagen min. Det er jo ikke noe lys der etter at el-tilsynet fant jordingsfeil på nettopp den kursen som går til ute-lysene. Jeg så utover mørket og syntes jeg skimtet noe.

GIKK DET NOEN I HAGEN??

Jeg kjente at hjertet hoppet over noen slag, og snappet etter pusten. Jeg lyttet men hørte ikke noe. Jeg hadde bare skremt meg selv. Typisk teite kvinnfolk! Jeg hørte skrittene som gikk ned til havet komme tilbake. På lyden kunne jeg skjønne at han eller hun gikk fort forbi. Kanskje den måtte på do eller noe sånt.

På nytt var det en skygge i side*synet som trakk blikket mitt ut i hagen. Oh crap! Det var da vitterligen noen der ute? Var det ikke. Enn om noen kom opp på terrassen? Jeg kjente meg litt urolig i kroppen. Skal tro om jeg hadde låst dørene? Ekkelt at jeg ikke hadde hørt skrittene komme da. Jeg turte ikke se direkte ut av vinduet men prøvde å se skrått ut. Kanskje bare noen av gatas håpefulle som var ute på rampestreker. Da er det viktig å ikke la seg affisere, for da blir de lei.

Jeg lot som jeg måtte strekke meg og reiste meg sakte uten å snu meg mot hagen. Planen var klar. Jeg skulle løpe rett bort til vinduet for å få et  glimt av hvem det var. Jeg bråsnudde kroppen og rakk å ta ett skritt mot vinduet før jeg isnet av frykt og satte i et vræl som kunne skremme fanden på flat mark. Jeg hadde puls som om jeg var jager av en flokk sultne antiloper, og var like redd!

I vinduet stod det nemlig ei halv gammel tullete røy og skreik til meg med vid åpne øyne og kjeften på vidt gap.

Det var refleksjonen av mitt eget speilbilde jeg hadde sett…

God helg til alle, nå er ytterdøra ettertrykkelig låst. Kan jo hende min onde tvilling prøver å komme seg inn!!!