“Det kommer bedre dager, Heidi! det kommer bedre dager!”
Dette er utdraget av det mantra jeg forteller meg selv daglig akkurat nå. Jeg har så tett program, og er i konstant kamp mot klokka og gjøremål, at det er behov for å minne seg på at dette bare varer en kort periode, og at jeg vet jeg har stamina til å stå i det. Nyåret og frem mot sommer er det like hektisk hvert år, så det er ikke noe nytt fenomen at timeplanene er stapp fulle av gjøremål på denne tiden av året. Det er bare at jeg trenger å minne meg på at det kommer bedre dager, for det gjør det alltid.
Når dagene er så fullpakket blir det lite tid til å bare gjøre de tingene som faller meg inn, og da sturer jeg litt. Jeg liker å ha tid til å være spontan og impulsiv. Eller, det er ikke helt korrekt å si det sånn heller. Jeg liker å ha muligheten til å være spontan og impulsiv. Selv bestemme om jeg vil gjøre det som faller meg inn der og da, eller følge flokken. Sannheten er vel at jeg ikke på langt nær er så impulsiv eller spontan som jeg var for bare noen år siden. Jeg tror sannelig jeg begynner å bli litt satt!
Komfortsonen er blitt en behagelig plass å være. Bare gjøre de vante tingene, og la ting gå som det alltid gjør. Å gå ut av den er ikke skremmende. Det er bare så slitsomt å endre rutiner eller gå på oppdagelsesreider i seg selv når tiden er knapp, og det er et viktig stikkord. Jeg må gi meg selv mer tid! Tid til å være uorganisert og ta ting som det kommer. Det har jeg ikke nå. Tid altså..
“Men det kommer bedre tider Heidi! Det lover jeg deg, bare hold ut litt til!”
