Da har klokkene ringt for deg en siste gang. Det var din tur, sa skjebnen. Hadde den sett feil på listene sine? Det var jo så altfor tidlig. Det skulle jo ikke være deg?
Du som alltid var så full av liv og opptatt av å leve. Hvorfor måtte du gå ut av tiden?
Etter stormen, kom stilla og det var anelser av blå himmel før vi sa farvel til deg i kirken, men da vi kom ut, gråt selv englene. Vi hadde tatt farvel. Et farvel som er så endelig, og som levnet en sorg som er så uendelig stor.
«Med barnetroen i behold, så sees vi igjen» ble der sagt, og i en slik stund er barnetroen det jeg trenger. Troen på at det er en mening i det meningsløse, selv om jeg ikke kan se det.
Jeg har tatt mitt farvel, men jeg var ikke klar! Det skulle ikke være nå. Det skulle ennå være tid. Tid til den gode praten. Tid til de gode stundene. Tid til å bli forberedt.
Klokkene slo for deg en siste gang, og nå alt er ugjenkallelig over. Minnene skal jeg ta med meg. Det blir de vakreste diamanter som skal smykke hjertet mitt for alltid.
Til vi sees igjen.. 
Så trist, og likevel vakkert skrevet