Jeg har alltid hevdet at det enkleste i verden er å være tenårings-mamma, og det er når de er små, det er slitsomt. Akkurat nå er jeg på vei til å forandre mening, men i følge en venninne skyldes det at jeg begynner å bli gammel. Det kan jeg ikke skjønne, så ung som jeg føler meg.
Da de eldste ble tenåringer var jeg ikke engang i midten av tredveårene. Det kjentes ut som det bare var uker siden jeg var tenåring selv. Husets tenåringer hadde en mamma som fortsatt husket alle skitne triks, og ikke lot seg lure. Storesøster spurte en gang om jeg hadde spioner rundt dem, for jeg visste jo alt nesten før det hendte. Men jeg sa som sant var, at det ikke nytter å lure en luring.
De fire første ungene kom nesten like tett som perler på en snor, og på mange måter var det en trygghet mens de vokste opp. De kunne være nådeløse med hverandre, men hadde hverandres rygg ovenfor alle andre. Søskenflokkens justis var nådeløs, og det kom kjapt frem hvis noe var hendt, for ingen tok skylden for noen andre. Å være mamma til fire tenåringer samtidig, og likevel ha en viss form for oversikt var enkelt i den forstand at jeg i det minste hadde høvelig kontroll.
Så er det Vesla da. Vesla som var kjempe enkel som liten, men som begynte å vise tenner da hun entret tenårene. Vesla som virkelig har vist meg at det kan være utfordrende med tenåringer også. Det skal sies at hun for det meste er ok, men det hindrer ikke at hun av og til driver meg til vanvidd. Vesla har bodd mye alene hjemme med meg og det har vært forholdsvis stille og rolig, men i takt med økningen av hormoner i kroppen, har også volumet hennes økt, og ikke minst temperamentet. Hun er i opposisjon til det meste jeg prøver å argumentere for. Jeg er åpenbart helt dust, og skjønner ingenting av ungdomslivet i dag. Jeg er kontrollfrik og super streng, og direkte urimelig. Altså et håpløst foreldre-eksemplar.
Gammel eller ikke, jeg står han nok av! Jeg har levd mange ganger lengre enn mitt eminente pikebarn, og har evnen til å telle til ti inni meg gang på gang før jeg synger ut til henne.
Det er unektelig slitsomt å forholde seg til disse ustabile hormon-monstrene, men trøsten er at det varer ikke for alltid.
Klart man føler man kommer til kort av og til, men av erfaring har jeg noen tjuvtriks på lager. Jeg velger mine kamper, for skal jeg kjempe alle sammen blir jeg utkjørt og får turbulente hverdager. Jeg er tilstede i livet, men ikke alltid på hennes premisser. Jeg prøver å lytte til både det hun sier og det hun tier. Viktigste av alt er likevel å fortelle at jeg alltid kommer til å være glad i henne, uansett hva. Jeg er bare ikke nødvendigvis så glad i alt hun gjør.
Å være mamma til en tenåring er både skummelt, skremmende og veldig bra, men det er stort sprik mellom de høyeste tinder og de dypeste daler, så kontrastene er store.