Så fikk altså Sofie Elise baby H! En nydelig liten baby-gutt, og alt ser ut til å ha gått fint med mor og baby. Håper hun koser seg masse med det lille snusket sitt.

Jeg har fulgt Sofie Elise på snap de siste ukene, selv om jeg aldri har latt meg engasjere spesielt mye av henne tidligere. Jeg kom over kontoen hennes ved en tilfeldighet, og begynte å følge med nå og da. Jeg forventet egentlig en mer nevrotisk førstegangs-mamma, som kom til å vise en sminket versjon av et svangerskap. Så feil kan man ta. Det var en realistisk fremstilling om hvordan et svangerskap kan være på slutten. Hun fortalte om det å nyte å være gravid, og om plagene som gjerne dukker opp. Et veldig reelt og nyansert bilde av hennes opplevelse.

Det er så fint at Sofie Elise som er en stor influenser delte en så jordnær blogg om graviditet og veien frem mot fødsel. Sikkert mange som finner ikke bare underholdning, men litt kunnskap om hvordan et sunt og fint svangerskap kan forløpe. All honnør til Sofie Elise, og gratulerer til henne og mannen med lille baby H.

Det som blir morsomt å følge videre, er når den lille vokser til, og om vi får se  Sofie Elise og mannen innse at de har fått en ny sjef i familien?

Når vi her nord får to-siffret antall grader på graderstokken tidlig i mai, blir vi nesten euforisk. Det er som julaften, 17.mai og bursdag på en gang. Vi flekker av oss klærne, raker bort vinterpelsen på leggene og blotter den blålige melkehvite hunden vår for sola. Har vi på oss hvite klær blir vi tatt for blotting, for så hvite er vi. Ja, bortsett fra når vi har lekt oss med self-tan da..

Anyways, glemt er vinterstormene og behovet for ull-longs og raggsokker inne, glemt er timer under pleddet for å få varmen i seg etter å ha stukket nesen utenfor døra. Glemt er vinterdvalens søvnige svøpe. Nå er det vår, sola er her, og vi vet å nyte den. Kanskje får vi bare noen dager med herligheten, det vet vi aldri, derfor må vi nyte de gode dagene ekstra mye når de først kommer.

I dag er det varslet 17 grader ute. 17 grader og sol!!! Det er helt fantastisk. Selvsagt sitter undertegnede på jobb hele dagen, og ettermiddagen skal tilbringes på et møte! Alltid når det kommer slike dager, klaffer det med at jeg har planlagt ett eller annet som gjør at jeg ikke får nyte ute. Men jeg skal ta det igjen. I kveld skal mor skal ut å lete etter gjøken, for har man ikke hørt gjøken er det for tidlig å ta av seg strømpebuksene. Det sa mamma! Da jeg var barn bodde jeg i Kirkenes. Der var 17. mai den store merkedagen for oss barna, for det var første vårdagen vi fikk lov å gå i småsko! Nå går Vesla i småsko hele året, sommer som vinter. Det er rett og slett en kamp jeg har gitt opp!

Men nå kan hun med min velsignelse gå uten ullstrømper og i små sko, for nå er det offisielt vår!! Hör ni gökorna?

1. mai, arbeidernes internasjonale kampdag. Dagen arbeiderne skal fremme sine interesse saker. Jeg er en arbeider. Jeg er hardt arbeidende og ambisiøs. Jeg har mine kampsaker som må kjempes. Jeg har krav på en bedre hverdag.

Joda, jeg jobber hardt i min betalte jobb, men det er jobben som foretas etter klokken fire som tar drepen på meg!

I en verden full av glamorøse titler og lønnsslipper, trer jeg, som den ulønnede husmoren, frem som en ubestridt mester i multitasking og mesterlig hårstråplukking fra sluket. Det er brutal hverdag med hardt arbeid og ingen pauser. Det vaskes og rydde, lages mat og handles, kjøres hit og kjøres dit. Aldri et øyeblikks fred å få! Og hviletid er et ukjent begrep i stillingen! Jeg er superhelten som aldri får den rette anerkjennelsen, men likevel holder hverdagen sammen med en kopp kaffe i den ene hånden og en vaskeklut i den andre. Jeg navigerer gjennom jungelen av uferdige gjøremål og forbløffende funn i kjøleskapet. Hver dag er en ny utfordring, fra å jonglere Veslas tidsplaner til å mestre kunsten å forvandle det som en gang var et hjem til et fredelig tilfluktssted. Jada, det kjennes tidvis ut som om det er mission impossible, men det er mitt lodd i livet.

I denne jobben kjemper jeg for annerkjennelse og økonomisk kompnsasjon, og har min egen parole i årets 1.mai tog. Jeg akter å demonstrere på arbeidsplassen direkte!

Nå er det på med thights og treningsskjorte, og gå rundt å se ut som en dårlig stappa pølse! Nå er det dags for “Sykle til jobben” igjen. “Sykle til jobben”er en lavterskel, felles aktivitet som alle kan delta på, uansett form og utgangspunkt. All aktivitet til og fra jobb og på fritiden teller og gir poeng. Både sykling, gåturer, styrketrening, fotball, fjellturer og alt annet kan logges i appen til Norges bedriftsidretts forbund. Nå er det slutt på latmannslivet! Jobben har meldt oss på!

Nå er det tredje året på rad at jeg er med på denne challengen, og jeg synes det er så utrolig mye mer morsomt å være aktiv når jeg er det sammen med kolleger. Det gir en sånn ekstra piff til å komme seg ut, også er det jo konkurranse og da værer jeg blod! Her skal det trimmes og her skal det vinnes! Helsegevinsten gir jeg meg egentlig katta i, og i år som i fjor sier jeg at det viktigste er ikke å delta, men å vinne!

Good sportsmanship er en saga blott, for i år skal jeg reise kjerringa siden jeg gjorde det så begredelig i fjor. En ting er at jeg er streng med meg selv, men de på laget mitt må også yte. Det er ikke lov å være den som drar ned snittet. Det er som å jobbe på akkord. Nåde den som yter minst! Den skal jaggu få høre det!

Neida, jeg bare skøyer! Selvsagt er konkurranseinstinktet mitt våknet, men jeg går ikke over lik for å vinne. Jeg vil at alle skal delta og finne gleden med å komme seg litt mer ut i kanpanjeperioden. Dette skal være en gøy greie som gir oss alle litt bedre helse i hverdagen. Det blir vinn-vinn for oss alle!

 

Forrige uke gikk unna i et vanvittig tempo. Det ble mandag, og så ble det plutselig søndags kveld, og jeg var klar for ei ny uke. Eller klar og klar.. Et lite blikk på ukens kalender gjorde meg smertelig klar over at det blir full fart denne uka også. Helt vanlig i innkjøringen av museenes høysesong.

Det er utrolig deilig å føle at man kommer nærmere sesong start, og at vi er i rute med alt som skal gjøres.

Forrige uke fikk vi på plass masse. Etter å ha blitt kåret til årets museum, gjensto ytterligere to dager med konferanse og festmiddag før hverdagen innhentet meg. Torsdag gikk med på å sjekke turnuser, bemanningsplaner og forberede en workshop for ytterligere to museum til fredag. Vi var helt rå på den. I løpet av en arbeidsdag fikk vi laget masse planer, og satt opp TO museums butikker. Snakker om å være effektive. Det ble utrolig flott. Jeg gleder meg til å la gjestene våre få se hvor bra det er blitt!

Onsdag kom Snuppa hjem fra Bartebyen, for hun skulle på en øvelse. Tøft med ei frøken i kongens klær, men det medførte at jeg ble fri for bil. Godt det er gode bussforbindelser og at været var fint. Nå er det nemlig vår her nord også!
Det spirer og gror, også her nord!

Denne helga var Vesla hos en venninne, så endelig ble det tid til å være med stor-ungene. Det blir nesten aldri tid nok til det. I tillegg har jeg fått mye tid på tur med pels-prinsessa. Vi fikk oss flere fine turer i marka.  Det var helt fantastisk rett og slett. Jeg følte at jeg fikk ladet batteriene skikkelig.

Men nå er jeg klar for en kort arbeidsuke, selv om jeg har en god del selvangivelser som skal sjekkes, for nå er det den tiden igjen. Så jeg må bare minne alle sammen på å sjekke selvangivelsen sin, for nå er det dags.

Mamma påstår at alle skal betale skatten sin med glede, for den går til fellesskapet, men helt ærlig så blir jeg like forbannet sur hvert år når jeg ser hvor mye jeg betaler i skatt, derfor leter jeg med lupe etter flere fradrag. Kan jeg betale mindre i skatt, så skal jeg jaggu gjøre det også. Jeg er ikke så rik at jeg må  flytte til Sveits, men AS Norge flår meg likevel. Av og til lurer jeg på hvorfor jeg legger ned så mye energi i å jobbe, for er jeg så (u)heldig å få noe ekstra for det, sørger staten for at det ikke er spesielt mye igjen av det når selvangivelsen er levert!

Du snakker om å seil i medvind for tida. Blåst bort e alt som minne om å vær trøtt og sliten, for i dag fikk jeg en skikkelig energi-boost! Vi ble kåret til årets museum!!!

Nå skal vi feire flere dager til ende, og ta i mot alle fine gjestene som vil besøke oss!

Gratulerer til oss alle som har jobbet med dette herlige Jektefartsmuseet. Hipp hipp hurra!!!

Er det dette som kalles mandags-mårra-blues? OMG, vi er så trøtte begge to, både mor og datter. Vi var skikkelig treg-startet, og måtte gi oss det akademiske kvarter før vi dro med neste buss. To trøtte damer..

Denne helga følte jeg det gikk over stokk og stein i konkurransen, og Vesla fikk ikke ut sitt fullstendige potensiale. Spenningen gjorde nok at hun fikk litt overtenning, så jeg gruet meg til hun kom hjem, men det var det ingen grunn til. Hun var blid som ei lerke!

En titt på dommer-skjema viste at det var streng bedømming, men mye å bygge på. Solo 1 Baton fikk hun en forbedring karaktermessig, og solo drilldans var bedre vurderinger fra dommerne med lavere poengsum.  Men nå kan hun drite langt i -23/-24 sesongen, og bare se fremover.

Det hviles ikke lenge på laurbærene. Nå skal hun bygge videre på det som var positivt og trene på det som trakk ned. Hun har helt konkrete oppgaver, så alt er opp til henne.

Dagen i dag regner jeg med blir tung og seig, vi er slitne begge to. Da henter jeg motivasjon i at det er i dag årets museum skal kåres, så det blir spennende. Mer kritisk er det at jeg skal være på jobb til seint i kveld, men det går seg til vil jeg tro! Etter den søte kommer jo som kjent den sure svie!

Da var helga i Bartebyen over for min del, men for ei herlig helg det har vært! Jeg har fått campet hos de fineste, møtt bonus-ungen og fått nusset masse på pels-prinsen.

Så ble det et mini-bloggtreff, etterfulgt av middag og sosialt samvær med nevøen og Snuppa.

Hovedgeskjeften derimot, den var lagt til Scødar’n. Der var det over 400 utøvere i sving hele helga, og det var en begivenhetsrik helg i en hall hvor musikken ljomet ut av høyttalerene non stop. Masse fantastiske prestasjoner, mye glitter og stasj som seg hør og bør. To dager å sitte rett opp og ned i en hall er litt drøyt for min smak, så tidvis kjente jeg at jeg nesten gikk fra konseptene, men jeg tok meg sammen og holdt ut.

«Alt for ongan!» som vi sier her nord.

Vesla stresset litt under konkurransen, og jeg tror nok forrige runde hang igjen i henne. Hun ville så mye og hadde så mye å bevise. Jeg synes hun gjorde det bedre, og er super stolt av henne uansett. Hun har ikke fått resultatene ennå, men jeg krysser det som krysses kan for at hun får bedre uttelling enn forrige konkurranse da.

Jeg er omsider kommet meg på flyplassen, og jeg ER LITT SLITEN. Heldigvis har fått meg mat! Det var lurt, for hvis jeg hadde blitt hangry er det ikke godt å si hva jeg hadde gjort i frustrasjon.
Nå skal jeg bruke litt tid på å planlegge uka som kommer, for den blir på ingen måte mindre hektisk enn denne.

Du vet når du møter nye mennesker første gang, så føles det som man har kjent hverandre hele livet? Når man møtes, og praten går ubesværet om alt mellom himmel og jord? Å møte sånne mennesker er helt uvurderlig, og sånn hadde jeg det i dag da jeg havnet på (en) Snurr!

Dette møtet var planlagt for et år siden, men da gikk det seg ikke til, men denne gangen klaffet alt.

I fjord hadde jeg planlagt å reise på mitt første bloggtreff. Det var i Trondheim, og det var Kari som dro det hele i gang. Vi var flere bloggere som skulle møtes, og Kari hadde satt opp et spennende og allsidig program. Jeg gledet meg masse til ei blogghelg. Selvsagt fant kroppen til kvinnen med jernhelsen det for godt å ikke spille på lag, og jeg måtte bli hjemme. Kjedelig, men sånn er det av og til.

Men ikke i dag! Da ble det omsider bloggtreff på meg også.

Jeg møtte Kari på en liten søt kafé og selv om vi ikke har møttes før, var det helt naturlig med en god klem som hilsen. Da var standarden satt, og skravla satt løst. Kari fortalte om noen av hennes spennende planer som jeg håper hun får realisert, og jeg gleder meg til å se resultatet av. Ellers gikk praten om løst og fast, før vi fant ut av vi trengte bildebevis.

Heldigvis var det Kari som stod for bildene, for som kjent er jeg ingen kløpper på det området.

Tiden gikk rasende fort, som det gjerne gjør i godt selskap, og til slutt måtte vi bryte opp, og dra hver til vårt. Det var et så koselig møte at det må vi få til igjen!

Og nei, det var ikke fordi vi så dypt ned i en vinflaske at vi var på en snurr, men Snurr var navnet på kaféen vi møttes på!
Takk for stunden Kari, dette må vi gjøre igjen!

Da var det dags!

Snuppa og jeg forlot bartebyen grytidlig og satte kursen mot Stjørdal. Det er der magien skal skje.
Vesla var i sitt sedvanlige kommanderende, snerrende konkurranse-jeg. Heldigvis smeltet hun når hun så storesøsteren, så hun mildnet betraktelig ovenfor mamma’n sin også, men noen fotograf blir jeg aldri i følge håpefulle.


Jeg fikk hverfall tatt ett bilde før søsteren måtte overta.. Det ble bra bilder det!

Så var det en stor overraskelse for  håpefulle, for jammen ta kom ikke enda en storesøster, og søstrene sisters manglet bare den eldste for å være fulltallig, men hun var med via FaceTime. Teknologien er fantastisk!

Det var et rørende gjensyn, men Vesla måtte svelge masse for å ikke ødelegge sminken. Det var så hyggelig å se Bonus-ungen igjen!

Vi fikk se Vesla i aksjon. Hun var ikke helt fornøyd, men får ikke resultatet før i morgen. Jeg tenker det gikk som det gikk, og det var bedre enn forrige konkurranse, og gikk det ikke, så er denne konkurranse runden et tilbakelagt stadium etter morgendagen likevel. Jeg bare krysser fingrene og håper på det beste. Må alle gode krefter stå den kjekke bi!