Jeg er supporter-mamma til fem. Jeg heier på mine barn i alt de gjør gjennom livet. Enten det er i livet generelt eller gjennom fritidsinteresser.
Men standard supporter-mamma er jeg når Snupsi-ungen entrer banen. Da er nervene i helspenn. Jeg kjenner ALLTID et sug i magen da, også blir det kleenex-faktor første minuttene mens hun er utpå. Det er selvsagt fordi jeg ikke kan være der fysisk å se på. Avstandene blir for store. Det er litt vanskelig å få sett kampene, så ofte følger jeg bare liveresultatene på handball.no, men av og til er det en forelder som streamer kampen direkte via FB, og da sitter familien her nord og heier for fullt. Vi gauler og heier så de sikkert hører det helt ned.
Hun ser ikke ut som en jovial håndballspiller når hun går ut på parketten, hun ser innbitt ut. Jeg har fortalt før om treneren som ikke ville lære henne å bli en god taper, bare en god vinner, men hun får på en måte et annet sinnelag når hun går på banen. Vinner de er hun rolig og fornøyd, taper de kjører hun stum-film noen timer..
Snupsi-ungen er ferdig å tjene i kongens klær, og er tilbake i Askim sånn permanent. Siden har hun vært ute ett år mens hun avtjente verneplikten, er jeg er spent på om hun får spilletid.
Håper, håper og HÅPER at noen streamer for nervene er alt i helspenn og klumpen i brystet er på plass.
Supportermamma er klar!
HEIA OPPEGÅRD!!!
