En dårlig dag som mamma

Da jeg vokste opp hadde jeg en veldig god guttevenn. Han var veldig følsom, og virket av og til litt stakkarslig. Han var usikker på egne meninger og gjorde ingenting annet enn å gå på skolen. Han hjalp lite til hjemme, og fikk selvsagt endel kjeft fordi han var lat. Noen ganger hjalp jeg han litt, og skjente litt fordi hvis han hadde gjort litt uten å bli bedt om det kunne han slippet å bli strammet opp, og vi kunne gjort det vi hadde planlagt i stede. Han bodde hjemme hos mammaen sin. Det var bare de to.

Det var ganger jeg ble irritert fordi han var så hjelpeløs. Når jeg sa at han fikk skjerpe seg, sa han bare at han var så dum og fikk ikke til noen ting. Jeg fnøste til han og sa han fikk slutte å gjøre seg så liten.

-Du kan alt du vil bare du vil nok! Han lo alltid av meg når jeg små-kjeftet på han.

Han var en skikkelig fin fyr. Lun og humoristisk, og hadde ufattelig mye fine myke verdier. En gang jeg ble plaget med gressklipperen hjemme, ringte jeg og spurte om han kunne hjelpe meg. Han kom syklende og fikk igang monstrumet med en gang. Jeg ble så glad, for også jeg hadde foreldre som forventet at jeg skulle gjøre slike ting når det var behov for det. Han bare svarte beskjedent at alle kunne fikset det. Han ble sittende mens jeg klippet gresset, og etterpå dro vi for å møte noen venner. Helt ut av det blå spurte han om jeg virkelig syntes han var flink, og jeg svarte at selvfølgelig syntes jeg det. Han var stille veldig lenge før han sa stille at det var ikke mange ganger i sitt liv han hadde hørt noen si det om han.

Jeg sa sikkert ikke så mye der og da, men det gjorde nok inntrykk på meg til at jeg husker det ennå, til tross for at det er 30 år siden.

Det er ikke noe rart at man føler seg dum hvis man ikke får ros for det man gjør. Det er viktig å vokse opp med både ros og oppmuntring til å gjøre ting bedre hvis det er feil. I voksen alder skjønner jeg hvorfor han var så stakkarslig og ikke gjorde noe. Ble det feil fikk han en overhøvling, og det blir man usikker av. Gjorde han det ikke i hele tatt, fikk han også en overhøvling, og gjorde han det greit fikk han beskjed om at det kunne vært bedre, og ble det bra sa hun ingenting til han.

Jeg vet at han har en mamma som er veldig glad i han, men hun sa det ikke til han. Ikke på den tiden i så fall. Da er det så trist at mangel på hengivenhet er grunnen til at han ble en hoggestabbe for alle. Han var så lett å bli irritert på, for han tok aldri igjen.

Etterhvert ble vi voksen. Han fant sin egen styrke, og jeg ble litt mildere. Vi gikk hver våre veier i livet, og gikk fra å være venner, og til å bli bekjente. Ingen dramatikk, det bare ble sånn og i dag er vi venner som sender hverandre en hilsen på Facebook nå og da.

Hvorfor kom han inn i tankene mine akkurat nå?

Her om dagen ble jeg skikkelig irritert på Vesla. Hun satt med noe skolearbeid, så gjorde hun feil. Jeg gjorde henne rolig oppmerksom på at det var feil, og ba henne tenke en gang til. Fortsatt ble det feil. Jeg prøvde å forklare henne, og hun svarte feil på nytt. Da klarer jeg å vrenge av meg at det der burde hun få til, små gretten for at hun ikke skjønte hva jeg mente.

-Tenk dæ om! Du e jo ikke dum eller!?

Ordene forlot munnen min før jeg fikk tenkt meg om, og bare fordi jeg begynte å bli lei av å forklare. Sannheten er vel at årsaken til at hun ikke forsto, var at jeg ikke evnet å forklare på en lettfattelig måte. Fordi jeg skjønte at jeg kom til kort, så vrengte jeg av meg de ordene. Barn som vokser opp med å høre slikt mister troen på seg selv. Tenk at jeg gjorde noe så stygt mot et av mine favoritt mennesker. Jeg ba om unnskyldning, og hun godtok den uforbeholdent. Men tankene mine går til vennen min som åpenbart bar preg av å aldri ha hatt noen som heiet på han i oppveksten. Er det jeg ønsker for mitt barn?

Man kan ikke ta tilbake ordene når de først er sagt, og kan be om unnskyldning akkurat så mye man vil, men ordene setter spor uansett. Jeg vet at jenta neppe er varig skadet av utsagnet mitt, men klart at sånne ord lager sår. Spesielt når det kommer fra en mamma som skal være den trygge gode omsorgs-personen i livet. Den barnet skal vite at står fjellstøtt når resten av verden er rystet i grunnvollene. Så var det altså meg som spydde ut slikt søppel av munnen min.

Det var en dårlig dag som mamma for meg. Jeg har en svart samvittighet. Jeg skal gjøre bedre, min utilstrekkelighet skal ikke gå ut over mitt favoritt-menneske…