Storebror skal på sykehuset og operere kneet sitt i dag. Selv om han er voksen, skal jeg ikke nekte for at jeg tenker litt ekstra på han likevel. Jeg liker ikke at noen av ungene trenger sykehus-opphold, selv om de er aldri så voksne. Han er jo sukker-ungen min uansett hvor gammel han blir. Trøsten er at det er et rutineinngrep og at han slipper å ha vondt i kneet etterpå.
Jeg har krevd at han kommer hjem til meg etterpå, og han må sove i barndomshjemmet ei natt for å få kyndig tilsyn av mamma’n sin. Sykehuset ville han skulle ligge inne et døgn hvis han bodde alene, og det gjør han for øyeblikket, siden kjæresten har trukket i kongens klær. Han mente han bare kunne dra hjem, men det er ikke jeg fornøyd med. Hvis det skulle dukket opp noen komplikasjoner er det best å ha han i nærheten, sånn at jeg kan bistå umiddelbart.
I dag skal altså jeg hente frem mitt Florence Nightingale-gen og være sykepleier. Jeg kan kanskje ikke gjøre så mye på den fronten egentlig, men jeg kan gi han bøtter med kjærlighet og omsorg om ikke annet!
Alle mammaer kan være litt sykepleiere, du klarer det garantert bra 🙂
Nå har pasienten fått taco og er lagt godt til rette på sofaen med ullpledd. Sover som en beibi! Easy peasy! ❤️