Da jeg var liten gikk jeg og søstrene mine på tåspissene ca en uke i måneden. Forsåvidt pappa også. Mamma var grinete som få den uka.
Vi synket oss aldri, vi tre jentene og mamma, så vi hadde hver vår uke der vi var en hormonbombe alle fire. Siden en syklus stort sett er fire uker, var det alltid en av jentene som hadde mensen.
Siden vi alle hadde relativt sterke meninger, gikk det ei kule varmt nå og da, og det var merkelig nok alltid den som hadde mensen som var regissør for dramaet.
En gang jeg og mamma hadde en aldri så liten uoverensstemmelse, gikk det ei kule varmt. Ikke hos oss jentene, men høvdingen i familien.
«EI UKE I LIVET MITT! BARE EI FORBANNA UKE! E DET SÅ MYE FORLANGT? EI UKE UTEN MENSEN I HUSET! DET E ALT Æ BER OM!»
Husets herre var rødglødende og harm. Han hadde fått nok! Det skal faktisk sies at han var en rolig sindig kar for det meste, men der var grensen nådd.
Vi to damene stod måpende å så på den høyeksplosive, vekslet så et kjapt blikk før vi brast i total latter. At pappa mistet beherskelsen var sjelden kost, men ikke mindre morsomt av den grunn.
For så vidt tenker jeg han hadde hatt større grunn til bekymring dersom han var blitt bønnhørt. Ei uke uten mensen på den tiden hadde vært grunnlag for ei solid hodepine for herren selv…
Vi er 4 søstre, men jeg husker ikke at vi reagerte særlig på periodene. Jeg husker jeg ble ganske dårlig den første dagen.
Heldigvis har jeg aldri vært plaget, men litt mer hissig heller
Husker da vi gikk på folkehøgskole så hadde vi i venninnegjengen mensens omtrent samtidig
Jeg var heller aldri hissig eller sur, men kjenner folk som var det, og da måtte vi gå på tå og hev.
Ønsker deg en kjempefin fredag, og ei kjempefin og god helg
Purr, purr, og klem fra Toril og kattene
Hehehe… jeg har vært og er tidvis et lemmen!