Så var det bare Vesla og meg igjen da. Ferien nærmer seg ubønnhørlig slutten, og i dag kjørte jeg Snuppa på flyplassen for å dra tilbake for å fortsette studiene. Høsten er formelt over oss.
Sommeren har gått så fort, og jeg er ikke klar for å gi slipp på den riktig ennå. Det er så mye mer jeg skulle fått tid til.
Denne sommeren har jeg nesten ikke sett Snuppa selv om hun har vært hjemme i over to måneder. Hun har jobbet utrolig mye. Midt i dro hun på to ukers ferie, etterfulgt av ferien på tre uker til meg og Vesla. Da var det ikke rare greiene igjen. Hver gang Snuppa drar, blir jeg litt tankefull og emosjonell, og denne gangen litt trist fordi det ble for lite tid.
Tid. Tid er det viktigste vi som mennesker har. En tilmålt tid, som vi ikke vet omfanget av. Vi vet ikke når timeglasset renner ut, så derfor er all tid eksklusiv og verdifull. Jeg elsker uttrykket «Make each moment count!” Vær tilstede i øyeblikket. Bruk tiden på det som er verdifullt for deg. Men denne gangen ble det ikke nok. Jeg har ikke den gode følelsen av at det er fint at hun drar, for jeg har ikke fått nok tid med henne. Jeg syns ikke jeg fikk vært tilstede i øyeblikket. Jeg gjorde ikke en god nok jobb denne gangen.
Da er det fint å trøste seg med at hun kommer hjem om en måned. Da sees vi igjen, og da skal jeg sørge for å være tilstede i livet og kose meg sammen med henne.
Alle dager betyr at noe er forbi 🙂 Men jeg tenker mer at høsten er en ny start jeg 🙂
Ja, det er det jo også! Det har du jo rett i. Bare jeg som trengte å rydde noen tanker i hodet mitt når student-ungen dro 💖