Gøy på landet!

Ute på bondelandet er vi blitt skikkelig interaktive. Det føles som å befinne seg i innovasjonens vugge.  Rett og slett teknologiens forstad. Nesten. For ett år siden kom Ella til skolen. Ella er skolens renholds-robot. Hun ruller rundt i skolens korridorer og holder det rent og pent.

I dag oppdaget jeg enda en ny innretning, men denne gangen i trafikkbildet. Et av lyskryssene var erstattet med et skilt med automatisk fartsmåling. Det i seg selv er ikke så spesielt, men dette skiltet uttrykker følelser ut fra farten. Jeg lo godt da jeg så smilefjeset, og hva tror du hendte da? Jo, jeg snudde sporenstreks bilen og kjørte noen ganger frem og tilbake. Det kom både smilefjes, utropstegn og varseltrekant. Dette var moro. Tro så glad jeg skal bli for å se den blidfisen hver dag når kommer hjem fra jobb. Skal ikke mye til for å glede oss ute på landet.

Det var som å møte en kjenning på veien. Så blid og fornøyd at jeg nesten kunne trodd han hadde fått seg noe liksom. Ikke mye vente til freddan der. Godt å se at noen har hatt en fin dag liksom.
Han var ikke like fornøyd når farten økte litt. Nesten så jeg ville snu, og prøve på nytt når han hamret opp varseltrekanten. Han hadde brått en skikkelig dårlig dag. Litt mer fart og han etterlot seg et stort utropstegn og kommandering. Helt sånn som menn flest.

Spøk til side, det var et flott skilt med viktig misjon. Kjør sakte, her ferdes masse skolebarn og vi har ingen å miste! Fart dreper, det er det ingen tvil om.

Jeg ville vise Vesla skiltet da jeg hentet henne etter korøvelsen men hun hadde alt sett det på tur hjem fra skolen, og var ikke spesielt imponert.

«Det slo ut på mæ også da æ gikk hjem i dag, og ga mæ varsel!» Jeg så bare forvirret på ungen i det vi kjørte forbi. Hun tullet vel nå? Hun så oppriktig på meg. «Det sa at æ gikk for sakte!»

«Æ blei så forbanna at æ viste skiltet fingern! Og vet du mamma! Du vil ikke tru det, men da viste skilte mæ fingern tilbake!»