Kjære alle mammaer, bonus-mammaer og på alle andre måter mammaer. Gratulerer med dagen.
I dag er den dagen vi skal fremstå som prototypen av en mor. Elskelig, varm, snill, medfølende, støttende og takknemlig. Vi skal legge ut bilder av familiefrokost, kaffe og kaker, og ikke minst overdådige gaver. Handelsstanden fremhever at bare det beste er godt nok for mor, koste hva det koste vil.
Vi lovprises i SoMe for vår offervilje og fantastiske innsats for våre små håpefulle. Vi er alfa og omega. Ingen over, ingen ved siden. Dette er vår dag,
Men et det strengt tatt nødvendig med denne viraken? Klart det er godt å bli hyllet av familien sin, men kan det ikke være bare i familien? Må vi på død og liv brette vår lykke ut for hele verden. Jeg er for så vidt ganske sikker på at mange av de lykkelige mødrene egentlig er slitne, forbannet, irritert, trist og lei denne dagen som alle andre, likevel setter vi opp vårt «happy-face» for ungene. Fake it til you make it! Vi må smile og vise vår storhet fordi det er forventet av oss. Fasaden først!
Hva med alle de som har et inderlig ønske om barn, men som av ulike grunner ikke har det? Trenger de et helt døgn med påminnelse av det savnet de har? Hva med alle de som har en mamma i himmelen? Trenger de et helt døgn med påminnelser av det savnet de har? Og hva med alle se som ikke vil minnes sin mamma av ulike årsaker. Trenger de et helt døgn med påminnelser av hva de prøver å rømme fra?
Feir morsdagen hjemme med familien din. Kos deg og nyt stunden, men legg bort telefonen. Nyt heller stunden med å være tilstede i livet sammen med de du vil. Det er ikke sikkert alle andre rundt deg ønsker å minnes denne dagen like mye som deg.
