Årsdager er vanligvis noe man markerer med glede og stolthet, enten det er fødselsdager, bryllupsdager, seperasjonsdag, røykestopp eller andre begivenheter som representerer en endring i livet. Det er de dagene man hyller seg selv, og gir seg selv en ekstra klapp på skuldra. Godt jobba. Jeg er ikke god på sånne markeringer, og husker de svært sjelden, uansett hva det er. Jeg bruker å tenke at liver er evig runddans av endringer, og jeg kan ikke gå rundt å huske når jeg endret hva!
Mange markerer også årsdager for traumer. Den dagen de ble overlevende etter noe, enten det er fra sykdom, naturkatastrofer, ulykker eller voldshendelse.
Jeg måtte for alvor tenke etter hvor mange år som har gått siden jeg opplevde mitt traume, for det husket jeg ikke. Jeg markerer ikke den dagen, hverken fysisk eller mentalt. Jeg velger heller å markere hver dag jeg lever, men ikke på tross av noe som helst, kun fordi jeg har valgt livet og det har gått videre. Den første tiden etterpå var riktignok milepælene viktig. Først var det om å gjøre å komme seg gjennom øyeblikket, så var det dagene, ukene og månedene. All den tiden jeg trengte for å komme tilbake i livet, hadde jeg mentale markeringer eller milepæler, men etterpå har jeg forsøkt å leve uten at disse skal ha en plass i livet mitt.
Nå er hver dag en årsdag, men ikke en årsdag som markeres, kun en som skal leves fullt ut. Jeg vil ikke leve i fortiden, bare med fortiden. Det betyr ikke at jeg aldri reflekterer over tiden som var, bare at jeg tar det for det det er. Et tilbakelagt stadium.
Ja ikke sant! Alt for mange som lever i fortiden og aldri kommer seg videre i livet.
Jeg skjønner at man må ha tid til å bearbeide, og behovet for tid er individuelt. Men en dag må livet gå videre..
God helg 🌸