Her i huset har Mamma-rollen har vært omstridt siste døgnet. Jeg har vært Mor Theresa, jule grinchen, en real gnier, en diktator, verdens beste, en dust og den som bestandig forstår.
Jeg hevder man kan bli schizofren av mindre, men Vesla har altså gitt meg en solid dose med taggs de siste timene. Nå kan det synes som vi har hatt en solid krangel i heimen, men mor orket ikke denne gang når Vesla spilte opp til dans.
Stridens kjerne er plikter! De pokkers pliktene!
Vesla orket ikke gjøre de, for hun er så skrekkelig sliten. Mamma’n orket ikke krangle, så når tiden var ute, slo bare konsekvensene inn. Nada penger på kom inn på kortet, nix godis på bordet og ikke nett-tilgang på telefonen.
Heldigvis begynner hun å huske at roping og skriking ikke fører noen vei, men heller gjør ting verre. Hun la seg derfor nonchalant ned i sofaen og blikket meg. Seriøst! Hun regelrett blikket meg!
Jeg var så lattermild, men også jeg klok av skade, la ansiktet i alvorlige folder, og lot meg ikke affisere. Fortsatte bare med å legge inn litt regninger til betaling. Det er jo jul så jeg må jo tømme kontoen!!
Etterhvert ble det kjedelig med stillingskrigen og håpefulle tuslet på rommet og begynte opphentingen. Jeg gløttet inn nå og da, og det begynte å se akseptabelt ut. Hun var så fornøyd da hun kom ut å erklærte at hun var ferdig. Rommet var ryddet, oppvaskmaskinen var tømt og gangen var ryddet.
Som ved et trylleslag hadde hun nett på telefonen og godis var på bordet. Det ble riktig så koselig. Pengene derimot glimtet med sitt fravær. Det mangler ennå litt, men vi er på rett vei.
Når hun som siste av fem, blir voksen, da er jeg klar til å overta rollen som fredsmekler i Midtøsten. Det tror jeg passer midt i blinken for meg, og jeg har sannelig erfaring nok til det!
Foreldre er vel dømt til å ha alle de rollene vel 😀
Noe sier meg at det er livstidsdom 😂👍🏻