Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Så var det bare Vesla og meg igjen da. Ferien nærmer seg ubønnhørlig slutten, og i dag kjørte jeg Snuppa på flyplassen for å dra tilbake for å fortsette studiene. Høsten er formelt over oss.
Sommeren har gått så fort, og jeg er ikke klar for å gi slipp på den riktig ennå. Det er så mye mer jeg skulle fått tid til.
Denne sommeren har jeg nesten ikke sett Snuppa selv om hun har vært hjemme i over to måneder. Hun har jobbet utrolig mye. Midt i dro hun på to ukers ferie, etterfulgt av ferien på tre uker til meg og Vesla. Da var det ikke rare greiene igjen. Hver gang Snuppa drar, blir jeg litt tankefull og emosjonell, og denne gangen litt trist fordi det ble for lite tid.
Tid. Tid er det viktigste vi som mennesker har. En tilmålt tid, som vi ikke vet omfanget av. Vi vet ikke når timeglasset renner ut, så derfor er all tid eksklusiv og verdifull. Jeg elsker uttrykket «Make each moment count!” Vær tilstede i øyeblikket. Bruk tiden på det som er verdifullt for deg. Men denne gangen ble det ikke nok. Jeg har ikke den gode følelsen av at det er fint at hun drar, for jeg har ikke fått nok tid med henne. Jeg syns ikke jeg fikk vært tilstede i øyeblikket. Jeg gjorde ikke en god nok jobb denne gangen.
Da er det fint å trøste seg med at hun kommer hjem om en måned. Da sees vi igjen, og da skal jeg sørge for å være tilstede i livet og kose meg sammen med henne.
Nå er det et faktum. Vesla begynner å bli voksen. Dører må låses når jeg drar noen steder, og barskapet må i innbrudds sikkert skap. Det er tid for hjemme alene fest!
Da Vesla lurte på om hun kunne ha noen venner over på onsdag, sa jeg først det ikke passet. Snuppa skulle reise på ferie om kvelden, og jeg skulle jobbe. Etter mye om og men ble vi likevel enig om at de kunne kose seg ute i hagen. Selve dagen var det surt og kaldt ute, så jeg sa de kunne være inne når jeg kjørte Snuppa på flyplassen. Siden pakkingen var ferdig, dro vi litt tidligere. Vi ville dra innom mormor og beste før Snppa skulle på flyet. Akkurat da vi kjørte ut innkjørselen kom fire jenter gående, og jeg tenkte at nok kom til å få det hyggelig.
I underkant av en time seinere gikk alarmen. Jeg hadde ikke kommet meg til byen da Vesla ringte. «Mamma! Det e kaos her! Æ klar ikke å ha kontroll og vet ikke ka æ skal gjør? Det e folk overalt!» Jeg kjente uroen velle opp i meg, Hvordan skulle jeg løse dette? Ene ungen måtte kjøres på flyplassen, og andre måtte ha hjelp hjemme. Og jeg var en halvtime unna. Typisk!
Vi har jo heldigvis superhelt-Storesøster like ved, og jeg tror det tok fem minutter fra jeg ringte henne til hun stod i stua og kom lillesøsteren til unnsetning. Det var det komplette kaoset!
«ALLE SKAL UT NU!!»
Inne og utenfor var det rundt 30 ungdommer som var mer eller mindre beruset. Noen prøvde å opponere mot henne, men da kvesset hun bare stemmen og ga klar beskjed. «TO MINUTT! SÅ RING Æ POLITIET!» Hun fikk ut alle sammen, inkludert venninne. De fikk klar beskjed om å komme seg hjem. Festen var over.
Da jeg kom hjem fikk jeg hakeslipp. Fytti katta som det så ut! Det var søl av brus og alkohol på hele gulvet. Kjøleskapet var raidet, og den/de som hadde laget mat, hadde ikke ryddet opp etter seg. Klesvasken var revet ned, og klesstativet ødelagt. Det lå en tom vinflaske på plenen, og noen hadde kastet kjøkkenredskaper ut i gresset. Det var vått toalettpapir på hele badet, og noen hadde stappet q-tips i vasken. Jeg ble rett og slett klin hakke forbannet. Det så ikke ut! Vesla fikk en overhøvling for å ha slippet inn så mange, og tillatt at de drakk alkohol her, men hun fikk skryt fordi hun ikke hadde drukket og fordi hun ringte å ga beskjed om at hun mistet kontrollen. I motsetning til forrige fest, var barskapet mitt trygt bak lås og slå. Som jeg sa til henne, det bygger tillit selv om hun hadde invitert altfor mange.
Det er trist at 15 åringer forbinder fest med alkohol. De burde ennå kunne møtes for å henge, uten at de har behov for rusmidler i tillegg. Jeg har gjerne åpent hus for at de kan møtes her. Se film sammen, spille musikk og bare chille. Men jeg orker ikke komme hjem til en svinesti og fulle tenåringer som skriker og hoier. Jeg har full forståelse for at ting kan gå i stykker ved et uhell, men å kaste ut ting fra kjøkkenet og grise med mat.. Nei, der går grensen for min del. Som jeg sa til Vesla, hun bør skaffe seg venner som husker at de kommer fra møblerte hjem!
Når jeg har det travelt bør alt gå på skinner, men når jeg har det travelt går det ofte overhodet ikke på skinner, for da gjør jeg feil. Jeg hater å gjøre feil. Ikke fordi jeg går rundt med noen forestilling om at jeg skal være feilfri, men fordi jeg er lat. Late mennesker gidder ikke å gjøre feil, for det betyr at vi må gjøre jobben en gang til, og det er bortkastet tid som kunne vært brukt på helt andre ting.
Enkel deduksjon fra det over, er at jeg gjorde en blunder i dag. Jeg stoppet opp egentlig med en gang og tenkte at dette var merkelig, men i stede for å gå tilbake å sjekke hva som gjorde at jeg fikk betenkeligheter, gjorde jeg feilen ikke én gang til, men TI ganger til før jeg stoppet. Bare for å være sikker liksom. Sånn går det når jeg skal være ferievikar på oppgaver der behandlingsmåten har oppdatert seg, men ikke jeg. Nå må jeg bare finne ut hvordan jeg retter opp i det. Null stress egentlig, jeg liker bare ikke å gjøre ting dobbelt. Det er fort gjort at noe går feil da.
I dag skal jeg sende Snuppa på ferie. Det blir litt trist, for nå er jeg så vant med å ha henne puslende rundt hjemme igjen. Tro hva som skjer den dagen hun flytter for godt, og ikke kommer hjem alle feriene lengre? Det blir sært. Jeg liker å ha mine håpefulle i nærheten. Da kan vi lettere gi hverandre en håndsrekning når vi trenger det. Men nå skal hun altså ut i verden. Hun og kjæresten med familie. Det blir godt for henne. Studentungen har forresten gjort det bra på studiene i år, og mamma’n er utrolig stolt. Det kan virke som hun er kommet på rett hylle i livet så langt. Da er ferien henne ekstra vel undt.
Nå er det bare 12 dager til vi også reiser. Vesla har laget dagsbudsjett for seg selv, for å finne ut hvor mye penger hun kan bruke, og sammen har vi laget budsjett på hvor mye vi må beregne å bruke på mat og drikke. Greit å ha en viss form for kontroll, og greit at hun skjønner at det er fint å kose seg, men alt med måte. Grunnen til at vi gjør det nå, er at jeg liker å bli enig med henne om rammene i fredstid, for da er det liksom ikke noe å bråke om når det braker løs med “jeg har lyst på..” For at det braker løs mens vi er på ferie, ja det er det ingen tvil om. Jeg kjenner Vesla..
Nå er Vesla blitt 15 år, og hun tar jobben sin på alvor. Da tenker jeg ikke på hennes monetære jobb, men den alders-pregede, som hun forøvrig akkurat har avansert i. Hun er nå skikkelig tenåring som er overalt når du trenger ørens fred, og ingensteds når du trenger en håndsrekning. Jeg har sagt til henne at all ungdom er mentalt ustabile til tider, mens hormonene herjer villmann i kroppen på dem. Vesla er intet unntak. Hun som er modig og klok den ene dagen, for å bli uselvstendig og fjasete den neste. Hun vil være voksen, men oppfører seg ikke helt som en voksen. Hun vil ikke være barn, men oppfører seg av og til som et barn. Hun vil lyttes til, men vil ikke lytte selv. Volumknappen hennes behøver tilsyn, for hun roper mer enn hun prater. Ofte uttaler hun utsagn som:
“Nei!”
“Gidd ikke!”
“Bryr mæ ikke!”
“seinere!”
“Slutt nu å mas!”
“Æ fær, førr det hær ork æ ikke mer!”
“Det e mine pænga! Det bestæm æ sjøl!”
I hele tatt er hun en sunn og frisk tenåring med meningers mot. Du piller ikke henne på nesa uten å forvente at hun freser tilbake til deg. Men at hun er en fys tenåring av og til, kan jeg signere på. Så går det en liten stund etter at mor har truet med lensmann og prest, med påfølgende gapestokk og måltid bestående av vann og brød, så virker hun nesten tilregnelig igjen. Da er hun et så herlig og fornuftig menneske med masse empati og gode egenskaper. Det lover godt for fremtiden, men vi har nok ennå noen runder til foran oss.
Største endringen er likevel at hun er begynt å arrestere meg på svikende logikk i min argumentasjon ovenfor henne. Da blir jeg jentesur og parerer ganske enkelt med: « Det e nu æ som e voksen, så det blir som æ har bestemt uansett!»
Nå som sommeren er startet, betyr det også at Vesla er begynt å jobbe litt mer enn tidligere. Hun jobber i kaféen på Jektefartsmuseet, og der trives hun godt.
Jeg har vært streng og jeg har forklarte henne at man går på jobb, selv om man ikke er i tipp topp form. Det nytter ikke å pusse nesen om morgenen, og finne noe på papiret, for så å legge seg syk. Skal man ha jobb, medfører det også ansvar, og det hviler på henne.
I går var Vesla tett i toppen av allergi og lett forkjølelse, men ikke verre enn at hun dro på jobb. Hennes oppgaver er primært å stå i kassen, rydde bord og ta oppvasken. Altså ingen fare for liv og helse.
Mens hun stod i kassen kom det en mann bort til henne, og hun hilste han velkommen. Så spurte han om hun hadde korona. Vesla ble stresset av spørsmålet, for da først gikk det opp for henne at noen kunne tro hun var syk! Hun forklarte at nei, hun hadde ikke korona. Hun var bare plaget med pollenallergi og småforkjølet. Mannen begynte å le før han avbrøt henne: «Jeg bare lurte på om du hadde Corona, øllen?» Vesla trakk et lettelsens sukk, og hentet noen som kunne servere øl, akkompagnert av en god latter fra kunden.
Det koster å ha barn. Det koster svimlende summer hvis du skal gi de alt det de ønsker, og du skal ha en velfødd konto for å klare det. Av og til er det litt sånn «mye vil ha mer» og det bare eskalerer fullstendig. Jeg har vært inne på tanken om å gi ungen ansvaret for økonomien en stund, og så kunne jeg ha bedt henne om å få alt det jeg har hatt lyst på. Men, et sånt eksperiment har jeg aldri hatt tid til å gjennomføre. Sannheten er at jeg ikke hadde turt det. Regner med kontoen hadde vært skrapt, når jeg fikk den tilbake. HVIS jeg hadde fått den tilbake.
Det siste året har Vesla økt sitt konsum betraktelig. En radikal økning i lettvinte lunsjer, kjeks og snop er hovedgrunnen. Hun orker ikke smøre seg matpakke, og løper heller på butikken i lunsjen. Ungen som var så opptatt av miljø og bærekraft er forvandlet til et lite monster med kjøpekraft!
Enkelte ganger kjenner jeg det koker i meg, når jeg får vippskrav om lunsj-penger. Svarer jeg ikke, ringer hun. Hun er jo et utsultet barn uten matpakke eller penger på konto. Hun lider! Mener hun. Det hender hun får noen grunker på en slunken konto, mest fordi jeg ikke gidder maset hennes. Men nå er det slutt! Vesla er et pengesluk!
«Kan æ ikke bare lån hos dæ? Du får tilbake når æ får lønning!»
Jeg argumenterer hardt for at hun ikke kan leve på forskudd hele tiden, og prøver å fortelle at den som sparer, den har! Det er som å skvette vann på gåsa! Likevel gir jeg ikke opp. Hun har fått Spink. Spink er en mobilbank-app som gir barnet oversikt over hvor mye penger som er på bankkortet, og hva pengene er brukt på. Håpet er at det skal gjøre henne mer bevisst på forbruk, men det funker dårlig så langt. Så her må det sterkere lut til.
Hun har nå fått beskjed om at min konto er stengt for henne. Hun får klare seg med det hun har der og da, og er det fritt, så nytter det ikke å mase. Vil hun ha noe ekstra, er det rom for det når hun har gjort sine plikter, men det er ikke for å demme opp for at hun ikke gidder å smøre seg matpakke! Da kan hun bare sulte ved brødboksen, for det er alltid plenty med mat i huset, og mor har stengt kontoen!
Daisy er en skikkelig røver! Av og til lurer jeg på om hun ikke er mer katt enn hund? Det som er sikkert, er at hun er utrolig glad i garn, og hver gang jeg tar frem et av prosjektene mine, vil hun hjelpe til. Hun kryper sakte men sikkert mot garnet og tar tak når hun er nærme nok! Åpenbart at hun også vil strikke litt!
I dag er det lat-mandag, etter en veldig sein søndag. Det betyr en runde med serie og strikking. Sånn blir det når himmelen har åpnet alle slusene fullstendig. Vesla sover litt på sofaen. Hun og pelsklingene. Det tar tross alt på å være nattens dronning. Hun satt halve natten å spilte piano og Sims. Den som var ung og sorgløs, og uten tanker for morgendagen eller døgnrytme!
Vesla forlangte at jeg sladdet de små tottelottene hennes på bildet, hun ville ikke ta sjansen på at noen klippet ut tærne hennes fra bildet, og solgte de på nettet. Folk gjør butikk på sånt også i følge håpefulle! Om hun køddet med sin mor eller ikke, er usikkert. Det som er sikkert er at folk er sprø om de betaler penger for å få tilsendt bilder av andre folks tær! Men verden er full av merkelige ting, så jeg bare så forundret på henne og sladdet!
Det kastes på dæ nesten over natta Et lite gull som plutselig blir stor Og døran smell i beinharde debatta Der du i beste fall kan kysse katta Og teitere enn far e ingen Unntatt kanskje mor
Klokka er tidlig på morgenen, og jeg nyter stillheten som råder i huset. Tenåringen sover ennå, og jeg sitter med en kopp kaffe for å lade opp til dagens diskusjoner. Jeg vet de kommer, for nå er den tøffe perioden begynt. Den tøffe perioden hvor regler må være absolutte, og det gjelder å stå i det mens det står på. De siste minuttene av dagen i går levnet ingen tvil. Jeg er, og blir en super-dust!
Det bruse gjennom hennes unge åra En heftig strøm av utålmodig liv Men enda blir et barnehjerte såra Og enda må en unge ty tell tåra I møte med en voksen verdens harde korrektiv
Hun vil så gjerne dra ut med venner. Dra på fester, og være sosial. Hun vil være voksen og ta voksne valg, men hun er ikke voksen ennå. Ikke riktig ennå. Ennå kan livets skuffelser gi henne slag for baugen, og ennå kan livet servere henne bekymringer hun ikke skal ta alene. Ennå skal jeg bære børene for henne litt til, selv om hun mener hun klarer det selv.
Og livet ropa på ho, ler og lokka Det gjør mæ glad, men også redd og dum Æ va jo nettopp både ung og rocka Nu ser æ stadig engstelig på klokka Når natta finns og ingen enda Sov på hennes rom
Det er ikke regler for reglenes skyld. Det er regler for hennes sikkerhet, men jeg er håpløs! Jeg skjønner ingenting! Jeg vet ikke hvordan det er å være ung! Jeg er den strengeste og den teiteste, og har bare ikke peiling!
Joda, jeg vet. Jeg vet så altfor godt hvordan det er å ha så mye ulevd liv i seg, og en lengsel mot å oppleve selve livet! Jeg vet hvordan det er å være impulsiv, og hoppe i ting bare fordi det er morsomt der og da. Jeg vet om et sorgløst liv, uten tanke for morgendagen. Men jeg vet om farene som lurer. Jeg vet om alle de skumle konsekvensene. Jeg vet så mye som jeg ikke vil hun skal vite om ennå. Derfor er jeg streng.
Sommerlys i sommerkjole Som en engel ung og skjønn Går ho ut i livets skole Der ho e, dit går mi bønn.
Det kommer en dag det hun kanskje takker meg. En dag hun skjønner hvorfor jeg sier nei til overnattinger, og krever at innetider skal holdes. Hvorfor hun «må avlegge rapport» om hvor hun er, og hvem hun er sammen med. Hvorfor plikter må komme først, og avtaler skal holdes. Det kommer en dag. Men sikkert ikke i dag. I dag lader jeg opp med en kopp kaffe, og gjør meg klar for en ny dag i mammalivet.
Da er Vesla konfirmert og pr definisjon på vei over i de voksnes rekker. Men det betyr ikke at hun ikke fortsatt er mi Vesla, og heller ikke at hun ikke trenger mamma’n sin mer.
Vi fikk feiret en nydelig dag med familie og mange gode venner. Maten var fortreffelig, stemningen var fin og kakene delikate. Hele dagen forløp utmerket, og Vesla var lykkelig og fornøyd da vi endelig avsluttet festlighetene med en liten bildeserie.
Telefonen min er full av minner, og de skal jeg glede meg over når jeg trenger det. De viktigste minnene er likevel de jeg har med meg i hjertet mitt. De vil jeg alltid huske selv om jeg ikke har bilde av dem.
Det var strålende sol, og en aldeles herlig vårdag. Uvanlig å si her nord, men det var en tanke varmt i bunad!
Jeg strevde veldig med å få kaken til Vesla på plass, og til slutt kapitulerte jeg, og bestilte en standard marsipan kake med bilde. Det enkle er ofte det beste.
Vel hjemme fikk vi endelig tid til å lese gjennom alle de koselige og fine kortene hun hadde fått. Det var så mange fine ord at jeg ble helt varm om hjertet.
Vi måtte ha en hviledag i dag, Vesla og meg. Huset ser ut som et lager av stasj, og klær og bunader som henger overalt. Planen er å begynne å rydde litt snart, men ikke riktig ennå. Vi skal ligge på sofaen på lading ennå en stund tenker jeg. Nå er vi tross alt voksne begge to, selv om Vesla ikke klarer å være seriøs lenge av gangen før hun begynner med noen apestreker!
Ja, jeg kjenner at jeg lever. Kjenner at jeg har puls. Tidvis veldig høy puls! Jeg stresser, er ufokusert og alt føles lettere kaotisk. Egentlig er alt som det skal være to dager før en konfirmasjon. Velkommen til galskapens bule!
Spør du meg hvor galt det kan bli, svarer jeg enkelt og greit at alt kan bli verre, og Murphys law er i høyeste grad gjeldende. Altså startet dagen med omlegging av dekk, og endte med at adskillige høvdinger forlot kontoen. Så dro jeg for å få vasket kjøretøyet innvendig og utvendig. Det mente de tok en time, men når de så bilen fikk jeg beskjed om at det kom til å ta to! Bilen var ultra skitten!
Snuppa er kommet hjem med kjæresten, og de måtte dra til frisøren i dag, før vi møttes på ett av byens kjøpesentre. Etter flere timer hos frisøren var hun så hangry at hun nesten freste da vi møttes. Da jeg sa jeg måtte hente bilen før vi spiste, var hun klar for mord!
Omsider ble bilen hentet og vi fikk i oss mat.
Da hadde vi vært på beina hele dagen, og ville bare hjem. Vi dro for å hente den famøse bunadskjorten og kjøpe blomster.
Da jeg kom på blomsterbutikken fikk jeg tilløp til panikk! Det var helt fritt for blomster. Eller, det var blomster, men ikke til oppsatser. Det var de rensket for! Vi kan trygt si jeg kjente jeg hadde puls! Dette er den greia jeg mente er walkover, fordi det er kjempe morsomt å lage. Da bør man i det minste ha noe å lage det av! Det var det verre med.
Jeg måtte kjøre som en villmann rundt i byen for å få kjøpt litt blomster her og der, men det var et begredelig utvalg. Oasis hadde ingen! I verste fall ble det å kjøre til Fauske grytidlig lørdags morgen.
Jeg tok en råsjans og stoppet innom den lokale super’n, og der fant jeg heldigvis litt blomster. Om jeg ikke var synlig imponert over utvalget, røsket jeg likevel med meg litt. Jeg tillot meg et gledeshyl da jeg fant oasis i bøtter og spann på samme plass. Nå ble det oppsatser! Det ordner seg alltid for snille piker!
Joda, dette skal jeg nok få til noe med, til tross for at jeg ikke har de blomstene jeg ville ha. Hvite georginer står høyt på ønskelisten. Samma det! Det er jo bare fire oppsatser jeg skal lage, og oppsatser er kjempe morsomt! Selv uten georginene.
Omsider skulle Snuppa henge opp bunadskjorta, men da fikk jeg hakeslipp. Midt på, var det en gulnet flekk! Holy Molly! Det var bare å lage vaskevann og finne frem bunadskjorta. Her måtte det vaskes, og da fikk jeg det ærefulle oppdraget. Saken ble ikke bedre av at veska fortsatt manglet litt søm, men jeg sa meg villig til å fikse det mens Snuppa og kjæresten dro ut et ærend. Bare ett lite problem.. Jeg får ikke tredd tråden i nåla! Nåløyet er altfor lite, det har ingenting å gjøre med at jeg er blitt så gammel at synet er svekket! Same Shit! Jeg blir nok ferdig til slutt! Håper jeg.. Men noen andre får tre den pokkers nåla!
I dag har Vesla bursdag, og nå sliter jeg! Jenta er 15 år og 177 cm høy, det er ikke mye Vesla igjen av henne. Hun har vokst forbi meg, Snuppa og Storesøster, men usikker på om hun ikke er like høy som trønder-storesøster.
Men uansett er hun minst i familien, og har bursdag. Vesla ble vekket med bursdagssang på senga, felles frokost og gave. Det ble ei fin stund. I ettermiddag skal vi ut å spise bursdags-sushi. Jeg tror det blir en fin dag. Å ha bursdag så tett opp mot konfirmasjon er nok litt kjedelig, men litt stas blir det likevel.
Jeg har bladd litt i album i forbindelse med forberedelsen til konfirmasjonen. Mimret litt, ledd litt og snufset litt inn i mellom. Tida har gått så fort. Nå er hun 15 år og konfirmant!
Gratulerer til mitt lille favoritt menneske. Håper verden er ekstra snill med deg i dag, og at dagen blir like enestående som deg ❤️
