Jeg er mildt sagt ør i toppen i dag, det har vært intenst. Men nå er vi klar til eksamen! Vesla og jeg! Jeg sier vi, for jaggu ta føles det ikke som jeg også skal ha eksamen i morgen.

Vesla fikk forberedelsesheftet i dag, og vi har lest, diskutert, analysert og drøftet. Syv tekster har vi jobbet oss gjennom. Syv tekster som i beste fall var kjedelige, men helt ærlig var dritt kjedelige. De som har utformet eksamensoppgavene har sannelig gjort sitt beste for at man ikke skal finne så mye spor av glede i oppgavetekstene. Jeg synes jammen ta synd på ungene. Av så utrolig masse bra tekster som finnes klarer de altså å velge ut fire oppgaver som er i kategorien hadde-aldri-giddet-å-lest-det-om-det-ikke-var-for-å-hjelpe-Vesla-gjennom-eksamen. De tre andre var i kategorien greit nok. Stakkars unger. Det var så tørt stoff at det burde vært varslet med skiltet for alvorlig brannfare! Hvorfor kan de ikke bruke litt mer spennende og aktuelle tekster? Nei, Gud forby at ungene skulle ende opp med å like å lese. Det kan vi ikke risikere.

Nå kan dette sikkert ha noe med at jeg er 52 og hun er 16, og kanskje finner noe av det overkommelig. Jeg gjorde det ikke. Men jeg har altså lidd meg gjennom det sammen med det lille pikebarnet. Forøvrig er det ikke den beste oppladingen til eksamen i dag. Håpefulle har vanvittig vondt i halsen og er skikkelig snørrete. Kjedelig, men det må bare gå bra. Nytter ikke å være syk da.

Ble nå litt lattermild her hjemme. Det var 21 varmegrader i ettermiddag, men jeg jobbet til klokka var nærmere halv seks, og hadde veldig lyst å gå ut etterpå, men jeg er jo dedikert mor, så vi satte oss pent ned å leste de hersens tekstene, for å heller gå ut når vi var ferdige. Jeg fikk hakeslipp da jeg så ut. Der var det ikke antydning til sol og varme, men kaskader av regn som ramlet ned utenfor. Just my luck!

Så min fremtid som var så lys og forlokkende ut, er nå blitt våt, grå og kjedelig, men det nytter ikke sture av den grunn. Nå er det bare å komme seg ut for jeg vinner ikke Sykle til jobben ved å sitte her å surmule!

Sint, sur, forbannet, skuffet og trøtt! Det er meg i opptakten til det som skulle bli ei deilig helg med feiring av 16 års dagen til Vesla. Starten var alt annet enn deilig. Vesla hadde fri fra skolen, og lovet å rydde og vaske hjemme siden hun har fått konsentrert seg om alt annet enn plikter siden påske. Hun lovet og bedyret at sånn skulle det selvsagt bli! Hun ba meg dra på besøk etter jobb slik at hun fikk tid nok til å rydde, og jeg ble ekstra lenge slik at hun kunne gjøre seg ferdig.

Jeg kjente blodtrykk og raseri stige i meg fra jeg åpnet døra hjemme. Det så ikke ut i måneskinn! Håpefulle hadde besøk, men jeg hentet, uten blygsel, tilfart i aftensangen og serverte en tirade som nok ga gjenklang i øregangene deres ganske lenge etterpå.

Etter å ha pisket pikebarnet rundt en stund, innså jeg min besøkelsestid og tok bikkja med og gikk for å sove. Jeg kjente at det har vært litt av ei uke! Vesla skulle rydde resten og re opp til jentene.

Klokka halv tre ble jeg vekket av et sabla holloi! Da hadde de håpefulle funnet ut at de skulle ha dancebattle i stua. Jeg gikk ned for å be de være stille, men synet som møtte meg gjorde meg lys våken. Der var ikke ryddet. Tvert i mot så det ut som en svinesti etter dem. Da hadde jeg fått nok, og jaget de i seng med nok en tirade. Hvordan er det mulig?!

Søvn på denne mammaen var en saga blott, og jeg funderte på hevn! Avlyse bursdag? Sende hjem jentene? Droppe alt og bare stikke hodet under puta? Jeg var skikkelig grinete og sur!

Nå er jeg heldigvis ikke langsint, og når pulsen nærmet seg normalen, hentet jeg frem litt pynt. Klart det blir bursdag, det skulle bare mangle.

Nå er alt klart, og Vesla sover i sin dypeste søvn. Det som er helt klart, er at en mamma med kun tre timers søvn er ikke til å spøke med, så i dag bør alt gå på skinner.
Jeg har vurdert å finne frem kjeler og lokk, og gå i skramletog rundt i huset for å vekke de, men da kan jeg ende opp med grinete tenåringer i tillegg. Det orker jeg ikke!

Jeg ønsker Vesla alt godt for bursdagen sin, og for å sikre at hun får det, er det best mammaen tar seg en cowboy-strekk på sofaen for å være klar til lille Miss Sweet Sixteen.

Fantastisk både Gåte og Eden gikk videre. Herlighet, de to beste låtene spør du meg. Det er ikke ofte jeg er fornøyd med Melodi Grand Prix!
Jeg gleder meg skikkelig til finalen. Jeg føler at Norge har TO sjanser til å vinne, både med Gåte og Markus og Martinius! Sykt at de to barnestjernene er blitt voksen? De var heltene til Vesla i hine hårde dager.

Vesla ja.. Her har det vært tilløp til litt stress. Hun ble trukket opp i norsk og nynorsk, så nettet hun ned med feber, vondt i ører og sår hals. Heldigvis er hun på bedringens vei selv om det ikke er den beste oppladningen. På lørdag skal hun også feire. Da blir håpefulle 16 år, og er offisielt ikke et barn lengre, men en ung dame. Det er så jeg må trekke pusten dypt noen ganger når jeg tenker meg om. Tida er begynt å gå fryktelig fort nå, og jeg henger heldigvis ikke med, men holder meg ung og lovende!

Vesla avbildet med heltene sine etter at de hadde konsert i Bodø. Gjett om hun var stolt!

 

Da var helga i Bartebyen over for min del, men for ei herlig helg det har vært! Jeg har fått campet hos de fineste, møtt bonus-ungen og fått nusset masse på pels-prinsen.

Så ble det et mini-bloggtreff, etterfulgt av middag og sosialt samvær med nevøen og Snuppa.

Hovedgeskjeften derimot, den var lagt til Scødar’n. Der var det over 400 utøvere i sving hele helga, og det var en begivenhetsrik helg i en hall hvor musikken ljomet ut av høyttalerene non stop. Masse fantastiske prestasjoner, mye glitter og stasj som seg hør og bør. To dager å sitte rett opp og ned i en hall er litt drøyt for min smak, så tidvis kjente jeg at jeg nesten gikk fra konseptene, men jeg tok meg sammen og holdt ut.

«Alt for ongan!» som vi sier her nord.

Vesla stresset litt under konkurransen, og jeg tror nok forrige runde hang igjen i henne. Hun ville så mye og hadde så mye å bevise. Jeg synes hun gjorde det bedre, og er super stolt av henne uansett. Hun har ikke fått resultatene ennå, men jeg krysser det som krysses kan for at hun får bedre uttelling enn forrige konkurranse da.

Jeg er omsider kommet meg på flyplassen, og jeg ER LITT SLITEN. Heldigvis har fått meg mat! Det var lurt, for hvis jeg hadde blitt hangry er det ikke godt å si hva jeg hadde gjort i frustrasjon.
Nå skal jeg bruke litt tid på å planlegge uka som kommer, for den blir på ingen måte mindre hektisk enn denne.

Da var det dags!

Snuppa og jeg forlot bartebyen grytidlig og satte kursen mot Stjørdal. Det er der magien skal skje.
Vesla var i sitt sedvanlige kommanderende, snerrende konkurranse-jeg. Heldigvis smeltet hun når hun så storesøsteren, så hun mildnet betraktelig ovenfor mamma’n sin også, men noen fotograf blir jeg aldri i følge håpefulle.


Jeg fikk hverfall tatt ett bilde før søsteren måtte overta.. Det ble bra bilder det!

Så var det en stor overraskelse for  håpefulle, for jammen ta kom ikke enda en storesøster, og søstrene sisters manglet bare den eldste for å være fulltallig, men hun var med via FaceTime. Teknologien er fantastisk!

Det var et rørende gjensyn, men Vesla måtte svelge masse for å ikke ødelegge sminken. Det var så hyggelig å se Bonus-ungen igjen!

Vi fikk se Vesla i aksjon. Hun var ikke helt fornøyd, men får ikke resultatet før i morgen. Jeg tenker det gikk som det gikk, og det var bedre enn forrige konkurranse, og gikk det ikke, så er denne konkurranse runden et tilbakelagt stadium etter morgendagen likevel. Jeg bare krysser fingrene og håper på det beste. Må alle gode krefter stå den kjekke bi!

Herlighet for et spetakkel det har vært nå på morgenen. Vesla er klar for en ny konkurranse helg, og denne gangen håper hun å gjøre det bedre enn forrige. Hun er klar til å sloss mot seg selv og forrige rundes poengsum. Realitetsorienteringen hun tok med seg selv fungerte, og nå er hun så skjerpet som hun bør være. Det betyr ikke at hun er noe mindre grinete enn det hun bruker å være, bare at hun er mer fokusert på sterke armer, strake armer, point, og strekk! Jeg håper virkelig hun får reist kjerringa for seg selv!

Det har vært et broket år for henne så langt. Hun har hatt en solid motbakke å gå, men poenget er at hun går den selv. Skritt for skritt. Alt privat drama, skader, tonnevis med skolearbeid, skvis mellom drill og lekser har gjort sitt. Når forrige konkurranse gikk skitt, tørket hun tårene og bestemte seg for å gjøre det bedre denne gang.  Jeg håper hun lykkes, for jeg vil hun skal få med seg at god innsats og godt forarbeid betyr noe og gir frukter.

Og nå er helga her!

Jeg gikk helt bananas når det kom til draktene hennes denne runden. De ble helt nydelig!!! Det er ikke ofte jeg sier det når det kommer til min evne til å jazze opp med glitter og stasj, men fytti katta altså! Jeg kan når jeg vil. Det skal sies, det var Vesla og meg i fellesskap.

Vesla reiser i ettermiddag sammen med noen venninner, og jeg følger etter i kveld. Da skal jeg gjøre bartebyen utrygg. Neida, skal ikke det, men jeg skal møte Snuppa og campe hos henne og kjæresten. Det blir bra! Jeg har ikke sett henne siden jul. Heller ikke pels-prinsen! Jeg er så spent på reaksjonen hans når jeg kommer. Denne helga gleder jeg meg virkelig til! Bartebyen, se opp! Nå kommer jeg!

Det var altså nummeret før jeg fikk bli med i Veslas “blåveis-piken forening”. Håpefulle var så forbannet på meg at det så ut som hun hadde mest lyst å lappe til meg der jeg satt i bilen og tåpflirte til henne. Alt på grunn av en liten lek som gikk ulite for langt. Vi lekte “Gul bil”.

For de uinnvidde er “Gul bil” så enkelt som at du skal slå til partneren i armen når du ser en gul bil, og si gul bil. Det kunne vært greit hvis det ikke var for at jeg ikke kan fordra leken mens jeg kjører, for jeg skvetter jo så inn i granskauen, men hovedproblemet er at Vesla reagerer lynkjapt og alltid dasker til meg først, derfor blir jeg ALLTID sur, og sier at hun får kutte ut, for jeg orker ikke den dritt-leken. Men i går snudde det på seg..

Da vi skulle kjøre til årsmøte kjørte vi forbi tre gule lastebiler, og jeg deljet løs på henne mens jeg gaulet “Gul bil! Gul bil! GUL BIL!” Hun satt helt i sine egne tanker og ble lettere oppgitt over sin triumferende mor. Til alt overmål hadde vi kjørt feil, og måtte snu. På turen tilbake gaulet jeg om mulig enda mer triumferende “Gul bil! Gul bil! GUL BIL!” Hun var litt mer oppmerksom, og jeg senset at hun ble små irritert, men sa ikke så mye. Vi kom til bestemmelsestedet som var like ved og gikk inn på møtet.

Da vi skulle dra derfra, husket jeg jo de tre gule bilene, men jeg måtte jo se de først for å kunne “ta” henne, så jeg måtte skape en distraksjon og sa “Du, jeg synes de blåveisene dine er blitt ekstra markante!” Vesla tok ned solskjermen for å sjekke i speilet, men mente det var som før, og lukket solskjermen. Jeg dro på det, og tenkte at vi snart kom til bilene. Hun måtte ikke se de først! “Jeg synes du gar fått en skikkelig knekk over nesa, er du sikker på at det ikke er blitt verre?” Nå var Vesla blitt bekymret, og ofret ikke gule biler en tanke. “Kan det være farlig?” Spurte hun noe mer engstelig.

Bare litt til så hadde jeg de gule bilene i øyesyn. Jeg dro på det og sa at det kunne det hvis den blå streken,,, Lengre kom jeg ikke før jeg så de tre gule herlighetene. “GUL BIL! GUL BIL! GUL BIL!!!” Jeg bortimot hamret løs på ungen mens jeg brølte, og hadde det ikke vært for at hun hadde sikkerhetsbeltet godt festet, hadde hun lettet fra setet der hun satt.

Men da hadde Vesla fått evig nok. “Nu gir du faen i det dær! Ka e det som e galt med næsa mi? E det farlig?” Jeg var passe høy på meg selv og sa leende at det ikke var noe galt med nesa, og at det bare hadde bare vært en avledingsmanøver.

“KA E DET SOM E FEIL MED DÆ EGENTLIG? DU KAN IKKE SI SÅNN UTEN AT DET E NÅKKA! DU SKREM JO VETTET AV MÆ!”

Plutselig føltes det som om hun var den voksne, og jeg var en irettesatt tenåring, men jeg klarte bare ikke la være å le. Hun var harmdirrende. Der satt jeg i bilen å lekte hennes lek, så endte jeg opp med å få skikkelig kjeft! Det føltes helt absurd, og jeg klukklo. “NU E DET SLUTT PÅ DET DER JÆVLA GUL BIL SKITEN, Æ ORK IKKE MER!” Hun formelig sydet av sinne. Jeg satt knisende å forsøkte å konsentrere meg om kjøringen i stillhet. Omsider begynte hun også å le, og mumlet noe om at jeg var et sykt, sykt menneske.

Dette kan slå begge veier. Enten er det slutt på den irritasjons-greia med gule biler, ellers har jeg skapt et monster.. Jeg frykter det siste.

Det var søndagen sin det!

Vesla har bestemt seg for å reise kjerringa etter en begredelig konkurranse på hjemmebane, så siste ukene har drillstaven fått kjørt seg i takt med nervene til undertegnede. Det har vært millimetere fra katastrofe i heimen, men håpefulle har vært velsignet med at millimeterne har vært på hennes side. Helt til i dag.

I dag skulle de ha tretimers trening med team, og ti minutter ut i treningen skulle de gjøre et kast til hverandre. Staven til Vesla traff en annen, og begge stavene endret retning og straff Vesla over nesen. Etter å ha fått bort blod, snørr og tårer, hadde Vesla hoven nese og hodepine. Det var den treningen for hennes del.


Jeg tok en telefon til legevakta, og de mente det ikke er så mye å gjøre i første runde, vi må se det an etter at hevelsen er gått ned, men jeg måtte passe på hvis hun ble trøtt. Det ble hun, men jeg har vekket henne hver time. Mulig hun har en mild hjernerystelse. Nå er det to uker til trøndersk mesterskap, så det skal holde hardt frem til konkurranse.

Det er nå det vil vise seg hvor hardt hun er villig til å jobbe for å få et bedre resultat enn i forrige runde, hvor mye blod, svette og tårer hun tåler. Men først skal hun hvile ut og komme seg litt!

Jeg blir utrolig lei meg over alt styret rundt serien Snøfall 2. En serie som viser livet slik det kan være, og som viser triste stunder i en liten gutts liv. Det er for sterk kost for norske barn. Gud forby! Advent skal jo bare være kos og lykke ende til annen!

Da Snuppa var minste barn i familien, opplevde vi at et menneske i nær familie omkom i brann. Alle vi voksne var helt satt ut, naturlig nok, og det fortonet seg veldig dramatisk i vårt hjem. Først sjokk og redsel, deretter sorg. Masse sorg. Snuppa var bare fire og et halvt år, men vi valgte å fortelle alle ungene hva som hadde hendt, men da slik at det var tilpasset ungenes alder.

Pappa måtte reise avsted, mens jeg var hjemme fra jobb for å ivareta ungene. De eldste ville dra på skolen. Bare jeg og Snuppa var hjemme.

Hun satt musestille å lekte hele dagen, og jeg satt med en kaffekopp og prøvde å sortere det som hadde hendt.  Jeg vet ikke om jeg enset jenta som lekte for seg selv.

Snuppa kom i sofaen, og hadde en lommekalkulator i hånda. Jeg satt i mine egne tanker, og fulgte ikke helt med. «Mamma! Æ snakka med ho Kengu i mobiltelefonen!» Jeg så på den lille jenta som hadde funnet en ny funksjon for kalkulatoren. Den var blitt en imaginær mobiltelefon. Jeg svarte ikke så mye, nikket bare til svar, men fortsatte mitt eget tankespinn.
«Mamma! Ho Kengu si at Kengubarnet har dødd av for mye røyk i longan sine!»

Brått ble jeg bevisst ungen min. Mine egne tanker ble borte, og jeg skjønte at aldri hadde den lille jenta mer behov for å få sette ord på de tankene hun hadde rundt det som hadde hendt. Jeg spurte henne hvordan Kengu hadde det da, og hun svarte at Kengu var veldig veldig lei seg. Kengu gråt og ville ikke snakke med noen. En ganske klar beskrivelse av hvordan vi voksne her hjemme måtte ha fortonet seg for Snuppa. Jeg sa det er ganske vanlig, og at voksne også blir veldig lei seg av og til. Da trenger de kanskje å få gråte litt i fred. Det ble en fin samtale om alt som var vanskelig å sette ord på. Snuppa tok kalkulatoren til øret og snudde seg mot meg igjen. «Mamna! Ho Kengu lure på katti ho kan begynn å smil og flire igjen!» Da lo jeg, sikkert en anstrengt latter, men jeg lo, og forsikret henne at det ikke er noe galt å le, og at man kan le selv om man er lei seg. Jeg forklarte at det triste kanskje alltid ville være trist, men vi kom alle til å bli glade igjen. Brått ble det mer liv og røre i den vesle jenta, og hun spurte om ting rundt det som hadde hendt, bare for i neste sekund fortelle om noe fra barnehagen. I mitt stille sinn sendte jeg en takknemlig tanke til Kengu.

Å se noe på TV som er leit eller vanskelig, er ikke ødeleggende for barn. Det forteller barna at alt i livet ikke er like rosenrødt, og det viser at livet leves  selv om triste ting hender. Vi må ikke skåne barna fra alt i livet, men heller være til stede og snakke med de når trenger det. Snuppa måtte ty til Ole Brum og vennene i 100 meter skogen, kanskje andre barn trenger Snøfall 2? Det som er helt sikkert er at barna ikke trenger å pakkes inn i silkepapir og vernes for alt som er trist og leit i livet. Da er de svært sårbare når de selv opplever noe trist i livet.

I dag fikk jammen ta Vesla kjørt seg som tante. De skulle ha juleshow på drillen, og Vesla fikk drakten da hun kom, og det viste seg at den var litt lang. Det var den for flere. Deriblant også Mimmi-ungen som er på samme drill-team. Vesla ringte og ba meg ta med sikkerhetsnåler når jeg kom, og det gjorde jeg.

Da jeg og Storesøster kom for å se på, møtte vi Mimmi-ungen, og jeg ga henne sikkerhetsnålene. Det var ikke så mange, men nok til at Vesla fikk i det minste fikk fiksa drakten. Problemet var bare at Mimmi-ungen trodde de var til henne, så Vesla fikk ingen. Skal si det ble bråk når tanten oppdaget at tantebarnet hadde tatt hennes sikkerhetsnåler. JEG fikk så ørene flagret!
Det er fint med familie, og det er bra de to får brynet seg litt på hverandre, men himmel jeg er glad bare en av de bor her i huset til daglig. To av de hadde blitt galskap i hodet mitt!

Showet var fint da. Både solo og team-danser. Det ligger endel timer øving bak dette. Ingen tvil om det, og når jentene kom på gulvet var det bare smil og se heldigvis.
Heldige meg som får se både datter og datterdatter i aksjon på én gang. Det er ganske fint å vite at disse to jentene har et band som er så sterkt at det overlever det meste, og at de til syvende og sist er veldig glade i hverandre, hersker det ingen tvil om.