Kategori: Mellommenneskelige relasjoner

Så er tiden der til å levere selvangivelsen igjen. Ikke den selvangivelsen som staten krever, hvor du verdsetter ditt liv i kroner og ører for å finne ut om du eller staten har skyld og gjeld til hverandre, men den selvangivelsen du har med deg selv. Den mentale selvangivelsen. Ditt eget oppgjør.

For ett år siden hadde vi alle et helt nytt år foran oss. Et år med masse spennende muligheter. 365 sjanser til å skape oss selv en god dag. 365 sjanser! Tro hvor mange som husket på at alle disse sjansene var helt opp til en selv å utnytte?

Dette året har jeg satt meg selv i førersetet i mitt liv. Jeg har forsøkt å roe litt ned. Senke skuldrene og ikke hele tiden jage etter noe bedre. Jeg har konstatert at å hele tiden jage etter noe, hindrer meg i å nyte de fine stundene i livet. Det har jeg forsøkt å endre på.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Om jeg ikke hadde mer tid til familien, så skulle jeg i det minste kose meg mer den stunden vi var sammen. Menneskemøtene skulle verdsettes mye høyere. Det har gitt meg mye mer mening og mindre dårlig samvittighet for å prioritere meg selv i perioder. Jeg har brukt mye mer tid i mitt eget selskap, og jeg liker det.

Vesla skiftet beite, og startet året på en ny arena. En vanskelig og tung avgjørelse å ta, men veldig veldig riktig for henne. En som gjorde livet hennes så mye bedre, og vi fikk begge et nytt fokus fremover. Det betyr ikke at alt har vært fryd og gammen, for vi har jammen hatt våre trefninger gjennom året. Det tar på å være tenåring, og å leve med en tenåring, men vi står han av!

Jeg har innsett at jeg ikke kan oppleve hele verden, men jeg i det minste utforske den delen av verden som jeg har tilgjengelig. Gjennom året har jeg frekventert London, Milano, Færøyene, Bulgaria, Praha, Paris, Roma og Albufeira, i tillegg til Norge, så jeg sitter tilbake med masse inntrykk og impulser. Mest sitter jeg igjen med en utrolig stolthet. Jeg kan igjen reise rundt på egen hånd, uten å behøve å se meg over skulderen. Livet mitt er mitt igjen.

Jeg hadde mye håp for 2023. Jeg håpet at vi alle skulle gjøre det bedre i år. Håpet at noen skulle stille seg på bastionene og si at nå er for pokker nok NOK! Si at respekt, aksept og normal høflighet må komme på dagsorden og at vi må begynne med oss selv. Vi må begynne med den som møter oss i speilet hver morgen. Pay it forward! I stede ble det mer krig, og en woke-kultur som bare ble teit! Krenke-følelsen og sutring er synonymt med nordmenn. I stede for å bli store og rause mennesker er vi blitt små bitre selvsentrerte egoister! Skuffende! Det er mye som kan bli bedre, og jeg begynner med å forandre meg!

Skal jeg oppsummere året som har gått med et ord, må det være motstridende. Året har vært masse motsetninger på så mange hold i livet, men likevel har det også vært oppklarende. Jeg vil nemlig ikke være med i hamsterhjulet. Det er ikke min lekeplass lengre. Jeg orker ikke jage hverken i livet eller i jobb sammenheng. Det gjør meg bare sliten. Og for hva?

I 2024 skal jeg kose meg med livet. Jeg skal selvfølgelig levere på det som er forventet, men jeg går ikke skoa av med av den grunn. Jeg skal ikke lengre lage meg en god dag, jeg skal HA en god dag og sette av tid til å nyte den. Jeg har i teorien 365 sjanser til det før neste selvangivelse, og det skal jeg gå hardt inn for. I 2024 skal jeg bli nytelsessyk!

Jeg ønsker ved utgangen av 2024 at jeg skal si at min verden og mitt perspektiv er bedre enn ved utgangen av 2023, og jeg håper virkelig at jeg kan si at jeg nyter livet!

Godt nytt år, men husk å nyte siste dagen i 2023!

Livet altså.. Selv om det er fantastisk spennende og ikke minst fint, kan det jammen være utfordrende for hver og en av oss i perioder.

Jeg som skulle kjøre sjarm-offensiv på bloggen denne høsten, har nesten vært totalt fraværende. Jeg ble fanget i den berømte tidsklemma med energilekkasjer i alle retninger. Da måtte noe vike for å få dagene til å strekke til. Det ble ikke tid til blogg i alt kaoset. Livet tok meg.

Mange kvinner har det med å havne i en sånn “dårlig-samvittighet-for alt-sirkel”, og jeg er absolutt en del av denne gruppen. Dårlig samvittighet for at jeg har liten tid til ungene, dårlig samvittighet for mor og far,  dårlig samvittighet for alt jeg ikke har fått gjort på jobb, dårlig samvittighet for fille-bikkjene, dårlig samvittihet for venner, dårlig samvittihet for at jeg ikke får shinet huset og siste nå, dårlig samvittighet for at jeg ikke har fulgt opp bloggen.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Det rare er at det er sunt med dårlig samvittighet, men da må det være en grunn til å kjenne på det. Har vi gjort noen virkelig urett, og  skulle tatt et oppgjør med oss selv, er disse følelsene en rettesnor for å rydde opp etter oss. Men mange av oss tar disse følelsene frem for små bagateller vi egentlig bare burde kostet av oss. Skal vi gå rundt å ha dårlig samvittigeht for alt vi ikke rekker over hele tiden, eller burde vi ikke bli flinkere å akseptere at de prioriteringene vi gjør, av og til kommer på bekostning av noe annet, og så stå for det uten den pokkers samvittigheten? Enkelte ting kan vi ikke gjøre noe med, og skal vi da gå rundt å ha dårlig samvittighet for det?

Det er uten tvil en stor psykisk belastning å gå rundt å kjenne på egen utilstrekkelighet over tid. Det gjør deg ikke noe godt. Ofte bunner dette ut i at vi setter uoppnåelige krav og forventninger til oss selv. Vi blir vår egen verste fiende og psyker oss selv ut. Da er det på sin plass å sette grenser for seg selv og for de rundt som bidrar til dette usunne presset. Vi må slutte å ha dårlig samvittighet for å prioriteringer, og heller akseptere at sånn må det være av og til. Det kan ikke være slik at vi lar usunn  dårlig samvittighet styre hverdagen vår bestandig. Denne usunne dårlige samvittigheten har latt mange sterke kvinner og menn møte veggen fullstendig, derfor er det også underkommunisert hvor viktig det er å ta et oppgjør med den.

Egentlig har jeg lite skrupler i hverdagen. Det usunne samvittighets-gnaget plager meg sjelden. Jeg har en lav grad av tilbøyelighet for det, men det skjer av og til sånn som nå. Men, jeg følger mitt eget råd og koster det av meg. De siste ukene har jeg prioritert meg selv og mitt liv, og gått i skvis med det meste, men på lang sikt tror jeg det er det aller beste, for omverdenen er mer tjent med en Heidi som gir pokker i det meste og er glad og lykkelig, fremfor en Heidi som er sliten, sur og grinete for alt hun ikke rekker over.

Verdensdagen for psykisk helse er her igjen, og årets kampanje er at vi alle trenger å høre til. Verdensdagen for psykisk helse oppfordrer alle til å gjøre våre viktigste møteplasser mer inkluderende. Målet for kampanjen er å gjøre en felles innsats mot ensomhet og utenforskap. Det er særlig viktig med tanke på at det er mange som har tatt sitt liv fordi de har slitt psykisk, og dette har blitt forsterket av ensomhet og utenforskap.

Spørsmålet er hvor man skal begynne å sette inn innsatsen for å få den største gevinsten. Da tenker jeg de usynlige barna fortjener å bli sett. De som ikke passer inn noen steder. De blir ikke nødvendigvis ertet eller mobbet, de får bare ikke en del av fellesskapet.

Allerede i barnehagen finner du de. De små guttene og jentene som sitter for seg selv og leker. De sier ikke så mye, og de krever ikke så mye heller. De små som omtales som den snille lille jenta eller gutten som blir usynlig i en hverdag der mange små skriker og skråler og krever oppmerksomhet fra omverdenen. Mange av disse har ikke tusen venner, men kanskje bare en de kan relatere seg til. Etter barnehagen begynner skolen. Så skjer det, bestevennen finner en ny bestevenn,  men det gjør ikke den lille stille jenta eller gutten, og det å være det usynlige barnet begynner å bli ensomt. Dagene går uten at noen ny bestevenn dukker opp i horisonten. Siden den stille jenta eller gutten ofte er usynlig, blir den kanskje ikke prioritert i bursdager eller andre sosiale sammenkomster. Ikke av vond hensikt, men de blir aldri husket på.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De voksne på skolen prøver gang på gang å spleise det stille barnet med noen av de andre barna, men noen ganger går det bare ikke. Siden det ikke blir noe støy, bare stillhet, blir det kanskje ikke den høyest prioriterte oppgaven i en travel hverdag for klassestyrerne. Etterhvert blir det ett og annet fåfengt forsøk, men det gir ikke de store endringene.

Flere av disse barna vil etterhvert ikke gå på skolen, og utvikler skolevegring. Etterhvert faller de mer og mer på utsiden av samfunnet, men de blir ikke oppfattet som et stort problem. De lager ikke nok støy! De var usynlige når de var på skolen, og derfor merkes det ikke så godt at de er borte. Utenforskapet er et faktum. De inkluderes ikke.

Da jeg var barn og ungdom, lagde klassen brev til de som var borte fra skolen over tid fordi de var syke, eller hadde opplevd noe kjipt i livet enten det var i familielivet eller på skolen. Noen av elevene ble valgt ut til å dra hjem på besøk til den som var borte. Vi skulle fortelle at vi håpet medeleven snart kom tilbake på skolen.

Når vedkommende kom tilbake til skolen ga læreren vår noen elever ansvar for å legge til rette for det sosiale på skolen når den som hadde vært borte kom tilbake. Det kunne være å sitte sammen i klasserommet i friminuttet, eller gå sammen i kantina i lunsjen. Det var ikke en perfekt løsning, men det var noe. Vi lærte at det var viktig å se hverandre og akseptere at alle hadde forskjellige behov av og til. Det måtte vi respektere. Vi lærte å rekke ut ei hand.

I ettertid ser jeg at jeg fikk en viktig lærdom med meg. Jeg smiler til de jeg møter. Jeg hilser på de jeg treffer på bussen eller på butikken, og jeg er ikke redd for å rekke ut ei hand uansett hvem det måtte være som trenger det. Det revolusjonerer ikke verden, men det gjør den heller ikke til noen dårligere sted å leve.

Kanskje vi alle kan gjøre noe for både de store og små usynlige barna i fremtiden.

Kjære blivende foreldre og allerede småbarns foreldre!

Dere står midt i den mest krevende perioden i livet deres. Noen har fått, mens andre venter på å få noen små vergeløse vesen under sine beskyttende vinger, og forme disse til å bli veltilpasset og harmoniske barn. Senere forstandige voksne. Det er et stort ansvar, og man kan bli skjelven av mindre.

Dagene blir hektiske fremover. Det er den tiden i livet som krever mest logistikk og planlegging, og man er sårbar for uforutsette forandringer. Fra at dere foreldre har vært senter i deres eget univers, er det nå disse små som tar over og blir deres alfa & omega. Dere er ikke lengre dirigent i deres eget liv, men degradert til i beste fall å spille andre fiolinist. Alle de morsomme voksen tingene i livet som før var en selvfølge, må settes på vent til fordel for nattevåk, husvask, bleieskift, matlaging, kjøring til og fra aktiviteter, dugnader, foreldremøter og ikke minst familietid. Det er ikke for alltid, dere vil få tid til å skinne igjen. Men det tar noen år.

Den første tiden med barn er man som regel  forberedt på at barnet tar all tid, men når hverdagen med den lille håpefulle begynner å sette seg, kommer savnet av en svunnen tid. Egentid med venner, konserter, kinobesøk og reiser. Det savnet bør du bare legge bort. Ikke forsøk å få det beste av to verdener, for det kommer bare til å slite deg ut, og du kommer til å være på halv distanse med det meste.

Å kombinere familieliv med jobb er jævlig slitsomt. Ja, sånn er det, men man trenger lønn for å betale forpliktelsene sine. Vil du ha mer tid med familien så åpner loven for at du kan jobbe mindre, men selvsagt må du ta regningen selv. Da kan løsningen være å senke lista over forbruket. Det er ikke en menneskerett å ha alle luksusartikler til seg selv, hus og hjem. Og må du på død og liv jage karriere disse viktige årene i barnas liv? Må du overprestere fordi du vil ha en forfremmelse som gjør at det er enda fler forventninger til deg på jobb? 6 timers dag kan du se langt etter. Ingen arbeidsgivere har økonomi til å ta en slik regning, og Norge har allerede underskudd på arbeidskraft, så det er utopi.

De fleste barn begynner før eller siden i barnehagen, men utsett så lenge du kan, og når de først er kommer dit, bør dere sørge for å ha ettermiddagene sammen hjemme. Bruk tiden på å bygge med Lego, og lek med plastelina. Vær familie. Drit i leke-dater, barnesang og barneidrett. Ungene får nok stimuli på dagtid, og trenger å få roe ned hjemme på ettermiddagen. De er slitne og blir bare grinete av å mases hit og dit. De trenger også hvile etter en lang dag.

Innfør mobilfrie tider hvor DU ikke er tilgjengelig. Bruk den tiden til å være familie.  Glem å legge ut skrytebilder av 50 toppturer, ny-snekret garasje, 200 nybakte brød og rundvask for n’te gang. Det er BARE dere som bryr deg, og andre trykker bare liker for å være høflig. De fleste har ikke overskudd til å bry seg med deres hverdag, de har nok med sin egen.

Det er ingen enkel hverdag dere står ovenfor, men den lar seg løse hvis dere senker lista på forventningene. Dere har makten til å stoppe hamsterhjulet dere er så ivrige til å klatre inn i. Bestem dere for hva som er viktig for dere. En levelig hverdag med litt energi til overs, eller et «glansbilde-liv» som dere tror dere MÅ ha, med fare for å ødelegge familielivet og å møte den berømte veggen. Senk forventningene og aktivitetsnivået noen år, skap dere tid og rom til å slappe av!

Det er en tid for alt. En tid for å danse, og en tid for å le. Men det er også en tid for å være hjemme med ungene og sette dem i førersetet for livet deres noen år. Gjør det for dere selv, for det er så utrolig verdt det, og hvis dere planlegger godt nok, har dere ennå litt energi til å finne på litt sprell selv, når ungene er blitt litt større og mer selvstendig.
Det lover jeg!

 

Jeg husker det ennå. Politibiler og en bil fra et begravelsesbyrå stod utenfor nabohuset. Det gikk kaldt nedover ryggen min. I det huset bodde ingen som var alvorlig syke eller gamle nok til å gå naturlig ut av tiden. Jeg skjønte noe var alvorlig galt. I dag er det Verdensdagen for selvmordsforebygging. En dag som blir stadig viktigere å markere i samfunnet.

Vi snakket ikke høyt om det som skjedde i nabohuset, men vi hadde veldig medfølelse med familien. En av de unge i huset hadde valgt å avslutte livet. Det ble mye visking og tisking. Noen hadde hørt at… og noen visste at… Det var litt tabu å snakke høyt, og familien var taus. De må ha hatt det helt jævlig! Nå er dette flere titalls år siden, og jeg vil tro de aller fleste vet at det alltid ligger tragedier bak et hvert selvmord, og man må møte en familie i sorg med raushet og varme.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Selvmord er blitt er stort samfunnsproblem, men til tross for at regjeringen har vedtatt en nullvisjon for selvmord, klarer ikke det offentlige hjelpeapparatet å nå ut til alle som trenger det. Vi må derfor alle ta ansvar. Vise at vi ser hverandre, låne ører til noen som trenger å prate, og rett og slett vise at vi bryr oss om hverandre.
Den siste tiden har det pågått en underskriftskampanje i SoMe om at vi må gjøre mer for å forebygge selvmord.Oppropet finner du her,

Underskriftene leveres Tonje Brenna i dag, og målene er at alle ansatte i skolen skal gjennomgå opplæring i selvmordsforebygging. At unge skal motta opplæring om selvmordsforebygging i skolen . Forebygging av selvmord skal inngå i all utdanning av personer som gjennom sitt yrke eller sin rolle kan komme i kontakt med mennesker med selvmordstanker.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Våg å bry deg!

Trenger du noen å prate med? Det er hjelp å finne..

Det er vel ingen hemmelighet at når man har hatt hjemmeboende barn i over tredve år, og minste er femten, da har man opplevd flere forskjellige tilnærminger til hvordan man bør oppdra den kommende generasjonen? Jeg har vært bort i alt fra kadaverdisiplin til fri barneoppdragelse, Det er mange tilnærminger som trender i lengre og kortere perioder. Likevel skal det sies at jeg aldri har vært så bekymret for oppdrager-trenden som jeg er nå.

Nå skal vi skal anerkjenne alle følelsene våre barn har, og ikke krenke at det er deres virkelighet vi har å forholde oss til. Vi skal ta barna på alvor. I utgangspunktet er det en fin grunntanke, men det holder ikke helt inn til mål. Barnas virkelighet behøver av og til å kalibreres. Et barn eller en ungdom kan ha mange tanker og følelser rundt tildels vanskelige tema, og kan ha behov for å lufte egne meninger rundt dette. Men de er fortsatt barn og ungdommer, og de har ikke nødvendigvis den kunnskapen som skal til for å gjøre seg opp gode meninger om alt. Ofte ser de ikke hele bildet, eller de forstår det ikke.

Vi foreldre må selvsagt forsøke å forstå ungene våre. Ved å bagatellisere barnas opplevelser og følelser, risikerer vi at de oppfatter at vanskelige følelser er noe vi  ikke snakke for mye om. Likevel må vi ikke glemme at vi også må rettlede dem når de tar avgjørelser under sviktende forutsetninger. Det virker som mange foreldre har glemt av at disse barna ikke reflekterer spesielt lenge på ting, og derfor ikke alltid ser konsekvensene slik vi voksne gjør, og det må vi voksne ta ansvar for.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg tror ikke denne altoppslukende anerkjennelsen av barns emosjoner er det som gir trygge barn alene. Jeg tror på en mix av gode samtaler og trygge rammer i tillegg. Å åpne for samtaler der man aksepterer barnets følelser uten å fordømme, er en god start. Gi til kjenne at den voksne skjønner at barnet er opprørt, men at det er de voksne som må sette rammene ut fra situasjonen som er. Hvis det er avgjørelser som er vanskelig for barnet å ta, så løft det vekk fra barnets skuldre og vær den voksne som bestemmer. Da selvsagt i dialog med barnet. Man må vise at man tar ansvar når det er vanskelig for barnet. Det bygger tillit. Det er utrolig mye kjærlighet og trygghet i faste rammer og tydelige voksenroller.

Så må vi ikke glemme at å ha en kjip dag, og å være lei seg eller sint, er normalt og det er lov. Det er ingen god følelse, men det er ikke noe farlig ved det. Barn må lære seg at ikke alt kan legges til rette for at de skal leve i en drømmeverden med glitrende regnbuer og enhjørninger som fiser hjerter, De må tåle at ikke alt er rosenrødt. Av og til er livet kjipt, men det kommer bedre dager. Jeg tror det er mange foreldre som blir helt satt ut dersom barnet ikke har det optimalt hele tiden, men hva skjer da når arvingen kryper ut av hjemmets lune rede og ut i verden på egen hånd? Hvor rustet er den håpefulle i møte med mennesker som er seg selv nærmest, og som gir seg katta i hvordan den håpefulle føler seg? Hvor rustet er barnet til å tåle å gå ute en vinterdag da? Vi må ikke glemme at robuste trygge barn har gode forutsetninger for å bli robuste trygge voksne.