Kategori: Hverdagsliv

I år har jeg vært utrolig flink å planlegge utgiftene for jula. Jeg ville ikke bruke mer penger enn nødvendig, og heller ha litt til overs for en regnværs dag senere. Skal si den regnværsdagen kom fort du! Med 6 minus ute, kjørte jeg med bilen på EU kontroll. Så vidt meg bekjent skulle den inn, jeg skulle betale for kontrollen, og rope at vi sees om 2 år når jeg gikk ut døra. Så sikker var jeg altså at jeg hadde full kontroll i dag den 18. Den endelige fristen er 22. desember. Null stress, for bilen var frisk den!

At jeg aldri lærer!

Selvsagt skulle det være noe jeg ikke har begrep om, og siden det ikke laget lyd på bilen elller var noen form for varsellampe, kostet det deretter. Bare å ta frem stor-pengeboken og bla opp adskillige høvdinger for å få det fikset. Det i seg selv er jo kjedelig rett før jul, og en ulykke kommer sjelden alene. Gleden var at det det kun var to feil det gjelder.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg fikk litt puls da verksted-mannen sa de ikke kunne fikse frontruten, bare bilen, og siden jeg da befant meg i en aldri så liten tidsklemme, ba jeg om første ledige time. Bare å begynne et sted liksom. Første ledige time var 24.JANUAR! Holy molly! Det var ikke noe særlig når siste frist for etterkontroll er 22. desember.

Selvgjort er velgjort, og jeg har ytret noen salige gloser på egen inkompetanse! Jeg har visst om den EU kontrollen i hvertfall to måneder, men bare utsatt det fordi jeg har vært så opptatt med alt annet. Jeg har ingen andre å takke enn meg selv, og meg har jeg lyst å gi et solid sleivspark i rattataen for tiden. Jeg har altså en bil som er fult ut kjørbar, men som ilegges bruksforbud fra 22.desember til 24.januar fordi jeg er et salig rothau!

Sånn kan det altså gå. Jeg er ikke overvettes glad i vinter, men denne regnværsdagen kunne jeg gladelig vært foruten..

I huset ut i havet der vi bor, bor det nå en mamma, en pomchi, og en tenåring som går første året på videregående. En solid endring fra hvordan det var i vår, da det var en ungdomsskole elev i huset. Det går stort sett greit med oss alle tre, men sistnevnte har erfart at det er vesentlig forskjell på grunnskole og videregående. Nå kreves det at hun tar ansvar for skolegangen sin selv, i mye større grad enn tidligere. Det har ikke helt gått uten knall og fall, men ikke vært krise heller. Det er likevel ikke fritt for at jeg har måtte hentet frem streng-stemmen av og til, det nektes ikke.

Nå er det sånn på videregående her oppe,at vi foreldre ikke har innsyn i de håpefulles fravær og karakterer, med mindre de håpefulle selv deler det med oss. Dette for at de unge skal ta ansvar for å møte opp i tide, godt forberedt, og for at ikke vi foreldre skal jage etter karakterer og lage et umenneskelig press på ungdommene. Det er for så vidt en fin grunntanke, men det skurrer litt hos meg likevel, for hva hvis en ungdom ikke klarer det ansvaret? Det kan være at det blir for mye frihet til å styre selv, eller for mye for enkelte slik at det hele kjennes uoverkommelig. Mange er bare 15 år når de begynner på høsten. Vi snakker stadig om ungdommer og psykisk helse, og det å falle ut på skolen er jo et solid rødt flagg for at noe ikke stemmer. Det vil jo vi foreldre helst vite om før det skjer.

Vi foreldre får riktignok melding når ungdommen står i fare for å miste karakterene i et fag, men er det ikke for sent dersom ungdommen alt har slitt lenge? La oss si den håpefulle ikke har levert arbeidskrav i flere fag, hvor lett er det å hente inn når katastrofen er et faktum? Kan det være årsaken til at noen unge faller ut av videregående? Jeg er veldig for frihet under ansvar, og takk og pris har jeg fått innsyn hos Vesla, både i det som har gått bra, og det som ikke har gått fullt så bra. Det betyr at jeg noen ganger må jeg hente frem tordenrøsten, og andre ganger sette meg ned å puste med magen, men for det meste går det greit.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Paradokset i det hele er at selv om jeg ikke har innsyn i hverken fravær eller karakterer, kalles jeg inn til foreldresamtale på skolen. Misforstå meg rett, jeg setter veldig pris på det, men jeg synes det er rart å komme på banen for en samtale om en skolegang det føles som jeg ikke har noen innsynsrett i. Hva er det liksom meningen jeg skal bidra med da? Redde det synkende skip hvis det går galt? Jeg er mere for å vedlikeholde bunnen på båten før den går lekk i så fall, men det får jeg ikke. Snåle greier egentlig.

Jeg skal være så ærlig å innrømme at jeg liker å ha mer kontroll enn jeg har i dag. Jada, jeg er nok av de foreldrene som stiller krav til karakterer. Eller ikke egentlig det, jeg stiller krav til at hun gjør sitt beste, men hvordan skal jeg vite om hun gjør sitt beste når jeg strengt tatt ikke vet om hun gjør noe i hele tatt? Nei, jeg er nok ikke helt komfortabel med denne typen foreldreinvolvering, eller mangel på sådann, men jeg skal gi det en fair sjanse. Det er tross alt min plikt å følge henne opp, selv om jeg ikke helt egentlig skjønner hvordan jeg skal gjøre det uten hennes “på ære og samvittighet”..

«Bare så du vet det Mimmi, så må man bruk øreapparat når man skal hør nåkka!»

Lille Gull på 6 år var i det snusfornuftige hjørnet, og måtte fortelle om alt han har lært på skolen. Han har virkelig fått utvidet horisonten sin, og mormoren fikk seg en leksjon av de sjeldne.

»Hjernen våres styres av sola!»

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg var kanskje ikke helt sikker på om det var riktig, men den lille skøyeren hadde sin forklaring.

«Altså, lys kommer fra sola, og det kommer inn i det svarte i øynene våre. Da ser vi, og derfor styres hjernen av sola!»

Er det bare jeg som drar slutninger til Erasmus Montanus’ argument om at Mor Lille er en stein?

Jeg forsøkte tålmodig å forklare at det er nerver som sender lyssignaler inn til hjernen, men det stilte den unge herremannen seg sterkt tvilende til.

Når jeg da i tillegg hevdet at det var nerver som sendte lydene inn til hjernen slik at hjernen tolket de til lyder vi forstår, så han bare mistenksomt på meg. Han tenkte åpenbart at nå hadde mormoren mistet det fullstendig.I tillegg dristet jeg meg til å rette på han ved å si det heter høreapparat og ikke øreapparat, og bare de som ikke kan høre godt bruker det. Da var det nok!

«DET HETE ØREAPPARAT OG ALLE HAR DET, UTENOM DE SOM IKKE KAN HØR!!»

Da fant denne mormoren ut at vi heller kunne snakke om hans favoritt tema, formel 1 sjåfører. Da Lille Gull fortalte om den magiske og fantastiske Max Forstoppen skjønte selv jeg at det sannsynligvis ville falt i dårlig jord å rette navnet til Verstappen, så da fikk jeg nyte foredrag om Forstoppen til min store forlystelse, for der var det også mangt og merkelig å lære.

I dag har det vært bakedag, og siden Rampenissen stakk av med pepperkake-deigen, bakte jeg tykk lefse og krakelerte sitonkjeks. I år skal jeg virkelig lage jul!

Dagene har gått. Ukene har gått, og månedene har gått. Tenker det er mange som har tenkt at nå var denne bloggen avgått med en stille død, men så feil kan man altså ta, for se hvem som kommer frem fra glemselen! Mamma’n til Vesla lever i beste velgående, sliten men overhode ikke utslått! Tusen takk til dere som har etterlyst meg, det har vært veldig godt med meldinger

Høsten kom med så mange sleivspark at det ikke var tid til blogg. Jeg måtte rett og slett ta en timeout og konsentrerer meg om først time for time, så dag for dag. Jeg måtte prioritere de viktige tingene i livet. Mine favoritter.

Det har vært slik at moder jord virkelig fant det på sin plass å servere en solid nedtur med masse leie og vanskelige hendelser på en gang, og da har det vært å brette opp armene og gyve løs på en ny oppoverbakke. Vi som har levd en stund, vet at det er en del av livet det også, at livet ikke bare kommer med solskinn. Men, det har bare vært å bite tennene sammen og huske på at nedturer heller ikke varer evig, sånn som solskinnsdager heller ikke gjør. Likevel skal jeg være den første til å si at jeg synes det er nok nå. Nå må det være vår tur til å gå tilbake litt stabilitet i hverdagen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så er adventen her for fullt. Min favoritt tid på året. Tiden som jeg virkelig nyter med seine kvelder og masse planer. Jeg har innsett på at i år orker jeg ikke så mye planer, og heller skalerer ned alt jeg skal gjøre ferdig før julefeiringen starter. Det er tross alt jesusbarnet som kommer, ikke mattilsynet, så hvem bryr seg. Det blir nok fint likevel.

I år skal vi feire alene, Vesla, Lille Storebror og meg. Storesøster skal feire med sin lille familie, og storebror med sin. Snuppa skal feire med svigerfamilien, og det blir sikkert spennende for henne. Uansett, ingen av oss er alene, men i år blir det ikke storfamilie heller. Det har jeg litt blandede følelser rundt. Jeg liker å feire med alle mine, men jeg blir utrolig sliten av å ha alle samlet også. Nu vel, jeg gleder meg til jul uansett.

Vesla og meg har ikke vært helt utenfor sosiale media, for vi har vært litt ute på TikTok. Jeg er kanskje for gammel, men det går så mye kjappere å lage en video, enn å skrive et blogginnlegg, men jeg har helt ærlig virkelig savnet å skrive. Savnet å sortere hjernen min gjennom å skrive. Da er det godt jeg er tilbake med tid til meg selv, så her er jeg! Alive and kicking, og snart er det jul…

For en sommer det er! Det er varmt og godt her nord, og nok av ting som foregår i byen vår nå som vi er Kulturhovedstad. Siden jeg jobber i museumssektoren medfører det en usedvanlig travel periode, men det gledes, selv om det betyr at det ikke er så mye tid til annet. Vesla er like opptatt, for hun jobber så det holder hun også. Tro det eller ei, men det er jeg veldig glad for lediggang kan være roten til alt vondt.

Bodø om sommeren kan være litt skummel for ungdommene våre. Fritidsaktivitetene har tatt ferie, og de håpefulle er ikke direkte målgruppen det satses på innenfor kulturtilbudene på denne tiden av året. Hvis man da ikke er å farter rundt med familien på en etterlengtet ferie, kan det bli lange og kjedelige dager.Da blir det til at ungdommene henger. Det er et tilbud via Røde Kors, Fellesverket, her i Bodø, men de stenger klokken 20.00, og det er ikke alltid en 16 åring vil dra hjem da. Da ender det opp med at de henger på kjøpesentrene i byen, enten i Glashuset eller City Nord. Men hvor ille kan det være å henge på kjøpesenter da? Veldig ille faktisk! Det er jo sånn at der ungdommene henger, henger selvsagt også lysskye individer som vil kvitte seg med varene sine. Det forekommer kjøp og salg av dop så det holder. Altså ikke noe sted jeg ønsker ungen min skal oppholde seg.

Vesla jobber til halv åtte på kveldene, og etter jobb henger hun med vennene sine der. Mor er meget motvillig, og plutselig er innetider ikke veiledende og åpen for avtaler, men absolutt. Jeg forventet kamp om det, men det har vært helt ok. Litt furteleppe av og til, men stort sett har hun tatt nederlaget med fatning, og hun har kommet hjem når hun skal.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi har vært på litt ferie, men ikke på langt nær som vi bruker, nettopp for at det å være kulturhovedstad krever en ekstra innsats i jobben min. Jeg er helt utpeist! Neida, ikke på grunn av jobben, men av å følge opp Vesla! Det er så mye jeg må bekymre meg for, til tross for at det etterpå viser seg å ikke være grunn til det. Men heller føre var enn etter snar. Da er jeg glad Vesla har jobb, og jeg er sjefen hennes! Jeg vet når hun jobber, og da kan jeg puste lettet ut de timene i det minste. Synd vi ikke kan sette henne på jobb 24/7, for da hadde jeg hatt en bekymringsfri sommer!

Vesla og Lille Storebror var skuffet over størrelsen på kostymene de fant da vi var i Trondheim og så på riks regaliene. De mente begge at de kunne trengt en krone for de var definitivt adelig!