Du har ansvar for ungdommens skolegang, men har ikke innsyn i hvordan det går.

I huset ut i havet der vi bor, bor det nå en mamma, en pomchi, og en tenåring som går første året på videregående. En solid endring fra hvordan det var i vår, da det var en ungdomsskole elev i huset. Det går stort sett greit med oss alle tre, men sistnevnte har erfart at det er vesentlig forskjell på grunnskole og videregående. Nå kreves det at hun tar ansvar for skolegangen sin selv, i mye større grad enn tidligere. Det har ikke helt gått uten knall og fall, men ikke vært krise heller. Det er likevel ikke fritt for at jeg har måtte hentet frem streng-stemmen av og til, det nektes ikke.

Nå er det sånn på videregående her oppe,at vi foreldre ikke har innsyn i de håpefulles fravær og karakterer, med mindre de håpefulle selv deler det med oss. Dette for at de unge skal ta ansvar for å møte opp i tide, godt forberedt, og for at ikke vi foreldre skal jage etter karakterer og lage et umenneskelig press på ungdommene. Det er for så vidt en fin grunntanke, men det skurrer litt hos meg likevel, for hva hvis en ungdom ikke klarer det ansvaret? Det kan være at det blir for mye frihet til å styre selv, eller for mye for enkelte slik at det hele kjennes uoverkommelig. Mange er bare 15 år når de begynner på høsten. Vi snakker stadig om ungdommer og psykisk helse, og det å falle ut på skolen er jo et solid rødt flagg for at noe ikke stemmer. Det vil jo vi foreldre helst vite om før det skjer.

Vi foreldre får riktignok melding når ungdommen står i fare for å miste karakterene i et fag, men er det ikke for sent dersom ungdommen alt har slitt lenge? La oss si den håpefulle ikke har levert arbeidskrav i flere fag, hvor lett er det å hente inn når katastrofen er et faktum? Kan det være årsaken til at noen unge faller ut av videregående? Jeg er veldig for frihet under ansvar, og takk og pris har jeg fått innsyn hos Vesla, både i det som har gått bra, og det som ikke har gått fullt så bra. Det betyr at jeg noen ganger må jeg hente frem tordenrøsten, og andre ganger sette meg ned å puste med magen, men for det meste går det greit.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Paradokset i det hele er at selv om jeg ikke har innsyn i hverken fravær eller karakterer, kalles jeg inn til foreldresamtale på skolen. Misforstå meg rett, jeg setter veldig pris på det, men jeg synes det er rart å komme på banen for en samtale om en skolegang det føles som jeg ikke har noen innsynsrett i. Hva er det liksom meningen jeg skal bidra med da? Redde det synkende skip hvis det går galt? Jeg er mere for å vedlikeholde bunnen på båten før den går lekk i så fall, men det får jeg ikke. Snåle greier egentlig.

Jeg skal være så ærlig å innrømme at jeg liker å ha mer kontroll enn jeg har i dag. Jada, jeg er nok av de foreldrene som stiller krav til karakterer. Eller ikke egentlig det, jeg stiller krav til at hun gjør sitt beste, men hvordan skal jeg vite om hun gjør sitt beste når jeg strengt tatt ikke vet om hun gjør noe i hele tatt? Nei, jeg er nok ikke helt komfortabel med denne typen foreldreinvolvering, eller mangel på sådann, men jeg skal gi det en fair sjanse. Det er tross alt min plikt å følge henne opp, selv om jeg ikke helt egentlig skjønner hvordan jeg skal gjøre det uten hennes “på ære og samvittighet”..