Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Der startet en helt ny uke, og ikke minst en helt ny dag. Jeg er sørgelig ustemt i forhold til døgnrytme, men kom meg opp når jeg skulle, selv om det ble natt før jeg gikk å … eh.. sovnet på sofaen foran TV. Jeg våknet kl 03.00 men skjønte at om jeg hadde gått opp, hadde jeg nok ligget våken lenge, så da ble det sofa-natt på mor. Jeg har fortsatt laken skrekk og er putevar, og elsker å sitte våken utover de seine nattetimer. Da hender det at det glipper, og jeg sovner på sofaen under pleddet. Men i det minste sover jeg så dårlig, at jeg ikke forsover meg, så noe godt kommer det ut av det også.
I går fikk jeg fjernet alle spor etter julefeiringa, og det var deilig å få tilbake hverdagen innendørs, for nå er jeg klar for at det skal gå mot lysere tider. Først må vi altså slite oss gjennom januar og februar da..
Nå er jeg på bussen, og straks på jobb. Trøtt, men tidsnok om ikke annet. Problemet er bare at jeg er litt svimlete i dag, så jeg dro på feil kontor! Altså på feil museum, men i rett by om ikke annet. Nå ja, det er bare en by i umiddelbar nærhet, så enn så lenge er det håp for meg også. Det er bare jeg som får det til å ende opp en helt annen plass enn det jeg egentlig skulle, men skitt happends. Godt vi har teams tenker jeg.
Et ensomt lite juletre som bare står på fortauet og skinner for oss som går forbi. I mørket glitrer lysene i trærne og ser varm og gjestfrie ut, selv om kulden gjør sitt. Dette må være et av byens fineste jule vindu. Hele utstillingen roper god jul!
Bodøbyen er fortsatt julepyntet og vakker, men snart er det nok borte for det er nok flere enn meg som lengter mot lyset, våren og varmere vær.
Timeout er ikke greit for et barn. Det er over ferdighetene til et lite barn å forstå hvorfor det får straff. Når det har gjort noe som ikke er greit skal ikke barnet straffes, men lære fra de voksne å sette ord på følelsene sine. Det skriver psykolog Charlotte Mjelde til klikk.no.
– I hele barndommen trenger barnet hjelp fra voksne til å håndtere og regulere følelsene sine. Hjernen gjennomgår fortsatt betydelige strukturelle endringer i 20-årene, sier Mjelde.
Jeg blir så urolig matt av slike reportasjer fra fagfolk. Er de helt historieløse? Barn trenger tydelige voksne som setter klare grenser. Det er masse trygghet i regler som overholdes, og en timeout må ikke sees på som en straff, men en mulighet til å roe ned en situasjon som har eskalert.
For bare noen år siden var det et sånn nanny-program på engelsk TV, der en nanny reiste rundt å hjalp barnefamilier som sleit. Denne nannyen satte barna i timeout når ting gikk over stokk og stein. Hun forklarte barna hvorfor, på ulike måter etter alder vel og merke, men barna skjønte hva hun sa, og begynte å regulere egen adferd. Det er jo det man vil oppnå.
Jeg er enig i at man må spørre barnet hva som plager når det blir sint, men dersom barnet reagerer med raseri, kaster leker eller slår, da må man ta frem streng stemmen å si at det ikke er greit. Funker ikke det, må man be barnet gå ut at situasjonen for å roe seg ned. Ta seg en timeout!
Her hjemme har jeg vært tydelig på at dersom ungene ikke hadde ok oppførsel, fikk de gå på rommene sine, og tenke seg litt om. Når de kom ut derfra igjen, var de vesentlig mer rolig, og vi kunne snakke om hva som hadde vært lurt å gjøre i stede for å bli så rasende, og da var de mer mottakelige for å fortelle hvorfor de ble sinte.
Men tilbake til Mjelde, og det å ikke gi konsekvenser, men heller prate med barna, noe jeg er sterkt uenig i. Man kan ikke bare prate, man må forberede barnet på verden utenfor husets fire vegger.
La oss si et lite barn i barnehagen slår i frustrasjon. De voksne prøver å snakke barnet ned igjen, men barnet er sint! Da må de ta barnet ut av situasjonen for å skåne de andre barna. Det er en form for timeout det også, selv om det er ut fra sikkerhet for de andre.
Så begynner dette barnet på skolen, og har fortsatt problemer med å regulere sin adferd. De voksne snakker med barnet, og forklarer at dette ikke er greit å bli sint eller slå, men nå slår en annen mekanisme inn. De andre barna gir konsekvenser. De vil ikke leke med barnet. Barnet blir avvist og får ikke være med! En annen form for timeout. Her kan man snakke om brå realitetsorientering, og det er mye vondere enn å lære et barn fra det er lite at ingen vil være sammen med noen som ikke er greie med andre.
Gatas justis kan være brutal i slike tilfeller, men veldig effektiv. Problemet er bare at hvis barnet nå ikke regulerer adferd, kan de bli permanent holdt utenfor, og miste det sosiale samspillet med jevnaldrende. Foreldrene til de andre barna blir også en faktor, for hvem ber barnet leke med et annet barn som bruker arvingen din som punching ball?
Hva når barnet blir ungdom og ikke er regulert fullt ut, skal ikke det da være vant til å få konsekvenser? Nå løper i tillegg hormoner løpsk i kroppen, og det kan gjøre disse mini menneskene utrolig uforutsigbare i forhold til humør og reaksjonsmønster. Slår du etter fylte 15 år er du strafferettslig ansvarlig for egne handlinger. Da nytter det fint lite å sitte å snakke om hvorfor, for ungdommen kan få konsekvenser som den kan ende opp å måtte leve med hele resten av livet.
Jeg har vært pedagogisk når jeg kan, men jeg har også vært super tydelig på hva som er greit og ikke greit. Jeg kan også skjære gjennom å bli despotisk når jeg må. Fortsatt kan jeg si at det blir som jeg har sagt, ferdig snakka! Ikke for at det er så fornuftig å gjøre det slik, men for at de skal skjønne når nok er nok! Skjønne at det ikke nytter å kverulere seg til å få viljen sin. (Faktisk så er det sånn her, at hvis de ikke stopper da, får de det enda strengere ved at jeg sier blankt nei til alt en periode fremover!)
Jeg har gitt og gir fortsatt konsekvenser. Fine konsekvenser for god adferd, men frafall av goder, altså negative konsekvenser, ved dårlig adferd. Og timeout, timeout blir fortsatte gitt når situasjonen eskalerer. Det er ikke bare for at ungdommen i huset skal få tid til roe seg ned og tenke seg om, det er like mye for at jeg har behov for å gjøre det samme. Så om denne formen for oppdragelse tilhører fortiden, så får det bare være, her i huset lever timeout i beste velgående.
Pels prinsessen i huset lever veldig utsatt for øyeblikket. Neida, denne gangen er det hverken allergien til matmor, eller mangel på dressur som gjør at hun ligger tynt an, denne gangen er det elementer i naturen som er ute etter henne!
Vi bor ute i havgapet med naturen tett på oss. Over-privilegert på den ene siden, men jaggu er det litt skummelt også. Oteren lurer seg stadig opp i hagen om sommeren, reven og elgen tusler rundt husene med den største selvfølge, og det virker som de tror vi er nære venner som gjør at de kan komme og gå som de vil. Også har vi ørna. Den majestetiske fuglen som svever over huset, og som får meg til å sitte i stuevinduet time etter time for å se når den svever over huset og danser i vinden.
Den er så utrolig vakker, men så utrolig lumsk. Når snøen nå har lavet ned flere dager, og det er åpenbart at ørna trekker nærmere fjæra for å finne mat. Hadde det bare vært ei ørn, hadde det vært lettere å ha kontroll på den, men nå er det en solid bestand utenfor huset. Noen må bare fortelle disse søte pippene at hunden min ikke er deres formiddags snacks!
I dag er tredje dagen på rad at ørna sirkler inn den lille pelsklingen mens vi er ute å går. Skikkelig ekkelt når den kommer nærmere og nærmere, og jeg må stramme inn bandet til Daisy slik at hun går klint opp i føttene mine. For noen dager siden kom de så tett på at jeg snudde i innkjørselen og gikk inn igjen. Jeg tok ikke sjansen. Den lille hårballen derimot, bjeffer og knurrer når hun ser vingespennet nærme seg. Hun tror hun er både to meter høy og to meter brei, og skjønner ikke at hun hverken er truende eller skummel. Hun er jo bare søt!
Eneste hun har som er farlig for andre, er at hun er så søt at det er til å få vondt i tennene av. Anyways, jeg merker at ørnebestanden øker, og klart de trenger mer mat, men jeg ser helst at de finner det et annet sted enn blant familiemedlemmene mine!
Siden det nå er første ordinære hverdag i 2025, hadde jeg planlagt litt enkel, simpel middag. Det er jo forståelig etter julas fråtsing i godsaker. En gang må jo herlighetene ta slutt.
Men dagens middag ble alt annet en simpel.
I går orket vi ikke middag, fordi vi fortsatt var forspist etter nyttårsaften, så i dag ble det lammelår selv om det er en helt vanlig hverdag. Eller, helt vanlig er den jo ikke, det er jo årets første!
Lammelåret ble preppet etter alle kunstens regler, og deretter satt på langtids steiking, så det ble sein middag, men fint folk spiser jo seint, og den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Her snakker vi mørt og saftig kjøtt!
Det er helt klart at øvelse gjør mester, for nå begynner maten jeg lager å smake godt. Det hele ble servert med en nydelig rødvinssaus, poteter og grønnsaker. Det var så godt at til og med Vesla syntes maten smakte, og vi er forspist i dag igjen!
Men i morgen, DA blir det enkel middag, så får vi heller spise restene av godsakene på søndag!
Som kjent frekventerer jeg nå to plattformer hvor jeg eksponerer meg selv. Her inne, og på TikTok. På TikTok har jeg vært mye inne på livesendinger der alle har merket siden sin med telefonnummeret sitt, slik at man kan vipse de penger. God gammeldags tigging virker det som. Er du så dum at du poengterer at det er merkverdig likt tigging etter penger, får du klar melding. De hevder de trenger penger til å lage godt content, men hva betyr det?
Conent betyr innhold, og betyr at man oppdaterer og utvikler innholdet for sin plattform slik at det tilpasses den målgruppen de ønsker å nå. Klart det koster om man skal bruke byrå eller profesjonelle til å hjelpe seg, enten det gjelder bilder, video eller tekst, men de som ber om penger har ikke typiske profiler hvor det virker som de har betalt for profesjonell hjelp. Det ser for det meste ganske hjemmesnekra ut. Anyways, nå går jeg rundt her hjemme og tøyser om at jeg lager «kåntent». Alt er «kåntent». Selvfølgelig finner jeg tiggingen det motbydelig og fristende på en gang, for det virker som lett tjente penger, om enn på noe sviktende grunnlag og ikke minst litt ufortjent.
Men jeg har da altså laget «kåntent» 1. nyttårsdag. Det er nemlig en spansk skikk å spise 12 druer for hell og lykke i årets 12 måneder, og de skal spises under et bord! Det var Vesla som fortalte meg om dette, og jeg trodde det hadde rablet for henne, men et lite søk på nettet bekreftet det hun sa.
Denne skikken, kjent som «Las Doce Uvas de la Suerte,» er dypt forankret i spansk kultur og symboliserer ønsket om lykke og velstand for det kommende året.
Jeg tok ikke sjansen på å gå glipp av lykke og velstand, så jeg måtte krype under bordet å spise druene i nattens mulm og mørke. Jeg følte meg unektelig ganske teit der jeg satt, men ingen vits å ta sjanser tenkte jeg. Får jeg ikke lykke og velstand, har jeg i det minste laget «kåntent» helt uten å tigge etter penger!
Da har vi startet på 2025, og det ble en koselig start med feiring av hele storfamilien som var i Bodø. Vi hadde et koselig og lekkert måltid, hadde pakke-leken og quiz. Det var et forrykende vær ute, så undertegnede så noen raketter fra vinduet. Det holdt i massevis, for jeg er ikke noen tilhenger av fyrverkeri.
Da var det blanke ark og fargestifter til, da.. Bare å starte året på best mulig måte, og det har vi gjort. Sovet lenge, bare spist godis og sett på TV. Ikke en av oss har nevnt et ord om en ny og bedre livsstil, og jeg kommer definitivt ikke til å nevne det, for jeg har det altfor behagelig her jeg sitter. I morgen er det arbeidsdag og det hadde vært deilig å startet med litt rolig, men regner med det blir full rock hele dagen.
Lille storebror skal dra hjem i dag, og det er én ting som er godt med det. Da blir det plass i kjøleskapet igjen, for jeg har til hensikt å sende med han masse mat, for jeg har som vanlig kjøpt inn mat for en hel armada! Kronisk bekymret for at det skal bli for lite mat, akkurat som det er et problem med masse matbutikker rundt ethvert hjørne. Uansett, bedre å sende mat hjem med han, enn at det skal bli dårlig her fordi vi ikke klarer å spise det opp!
Akkurat det med mat svinn er noe av det kjipeste jeg vet. Jeg tenker at ved å kjøpe i overflod er man grådig og man tenker ikke bærekraft. Hverken økonomisk, solidarisk eller ut fra et miljøperspektiv. Flaut med overflod når mat vet at det er mennesker som ikke kan kjøpe det basale man trenger. Enda mer pinlig av hensyn til matmangelen i den 3. verden. Huff, jeg er så skyldig at det halve kunne vært nok, men skal gjøre bedre fremover. Nytt år, nye muligheter til å gjøre det jeg preker!
Vesla begynner å bli voksen for alvor. Hun ser Ringenes herre sammen med oss, og det har hun aldri giddet før. I tillegg er hun faktisk oppslukt av filmen! Denne jula har hun deltatt på en del av min og Lille Storebrors film maraton, så det har vært en lovende utvikling i hennes dannelsesreise.
Jaja, siste dag av ferien min, og her sitter jeg i jule pysjen for siste gang. I så fall denne sesongen. Det er bare å nyte som best man kan, for i morgen er det tilbake til strie skjorta og havre lefsa!
Tenk jeg fikk den gjeve tittelen «Årets familie blogger». Det er litt av en ære å bli tildelt en høythengende Gryxen Award. Tusen, tusen takk.
Spesielt er jeg særlig takknemlig siden jeg har vært fraværende et helt halvt år, og likevel opplever at det er de som leser bloggen min fortsatt. Det er stas, så takk til Lena og Gry som arrangerer dette for oss bloggere. Ikke minst takk til den/de som nominerte og stemte på meg.
Kvelden ble feiret med snømåking så det holdt, for vi har fått seriøse mengder med snø her nord, derfor var det nesten så jeg gikk glipp av kåringen. Det er forklaringen på en litt sein takketale fra meg.
Jeg kroner innlegget med et nydelig bilde av bilen min. Neida, det var ikke premien, men det er en solid treningsøkt om ikke annet!
Nå mens jeg sitter her å skriver litt, kom brøytebilen heldigvis. Det lover godt for meg som skal hente litt nyttårs gjester i morgen. Det vil si, hvis jeg kommer meg ut av innkjørselen da…
I dag har jeg gjort noen viktige forberedelser til nyttårsaften. Det nytter ikke for meg å planlegge i god tid, for det er alltid noe som endrer seg på slutten. Sånn er det alltid i denne familien.
Først var det en gledelig endring, at to til meldte sin ankomst. Ja, da var det bare for mor å få kjøpt inn litt mer pinnekjøtt, for ingen skal gå sulten fra bordet!
Så kom en telefon fra Lille Storebror om hvit skjorta lå igjen her etter jula. Det gjorde den, så da havnet mamma’n i klesvasken. Null stress, for hadde litt klesvask her også. Godt med alt som er gjort.
Søsteren min arrangerer pakke leken på nyttårsaften, til storHadde alle husket pakke? Nei, det planla jeg ikke for før jul, så mor måtte ut å kjøpe pakker, og så pakke de sirlig inn.
Jeg hadde planlagt desserten, men ene av de etteranmeldte tåler ikke gluten, så da måtte det googles frem alternativ. Hadde jeg alt jeg trengte? Neida, bare å komme seg på butikken igjen.
Nå tenker jeg at jeg setter strek. Det som ikke er gjort, blir ikke gjort. 2025 kommer nok selv om noe skulle mangle her eller der, men dagen jeg vanligvis bruker til ettertanke har vært brukt på alt annet. Jeg har bokstavelig talt levd fra nu til nu, men jeg tror jeg har adskillige mamma poeng på kontoen nå!
Ja, tro meg, nå har det altså tettet seg godt til her i huset. Vesla har virusinfeksjon i luftveiene på andre måned, men den slipper ikke. Jeg har fått konstatert at allergien min er blitt verre, og har tatt et steg tilbake til fortiden og aktivert astma igjen i tillegg, så undertegnede lever på kortison, allergimedisin og spray!
Som ung voksen var jeg veldig plaget av astma, men det endret seg da jeg ble gravid med Storesøster. Litt alvorlig astma gikk over til å bare være allergi, og hverdagen ble til å leve med. Jeg har hatt noen få astmaanfall i ettertid, og de gangene har jeg endt opp på legevakten.
Jeg snørret, hostet, hveste i pusten og tørket rennende øyner non stop. Det var så ille at jeg skjønte jeg måtte til legen, men det gir seg bare ikke. Jeg må åpenbart inne kilden for å redusere allergener som påvirker, for dette går ikke og det å bli gravid igjen er direkte naturstridig. Jeg er bare redd kilden til at jeg er tett, bor under samme tak som meg, har fire føtter og kjempe søt!
Akkurat dette har alltid vært min store skrekk. Hva gjør jeg hvis astmaen blusser opp igjen? Poenget er at jeg ikke kommer til å kvitte meg med hunden. Det klarer jeg ikke. Hun er mitt familiemedlem og det beste selskapet jeg kan få. Hun er alltid glad når jeg kommer hjem, logrer og jamrer fordi jeg endelig er hjemme igjen, så kryper hun inntil meg for å krølle seg sammen som en liten ball når jeg sitter å leser. Tro det eller ei, hun sitter som et tent lys å ser fotballkamper sammen med meg, og er den beste turkameraten av alle. Hun prater ikke hull i hodet på meg, men lar meg gå alene i mine egne tanker. I tillegg hører hun på hva jeg sier, inntil et visst punkt der hun gjør som hun selv vil.
Nei, hunden blir! Da får heller legen finne noe sterkere lut å gi meg, slik at jeg holder ut galskapen. Det er jo ikke slik at man gir bort barnet sitt selv om man er allergisk mot alt rotet og bråket de produserer!
Fy Fabian, som det blåser her nå. Det er dette som kalles en vinterstorm, det er det ingen tvil om. Det høres ut som huset skal ta av hvert øyeblikk. Selvsagt våknet jeg av bråket, men fant ikke et eneste lys i hele huset som funket. Strømmen var borte.
I stua fant jeg Vesla sittende i stummende mørke. Vel, ikke helt. Hun satt i lyset fra telefonen sin. Ellers var det helt mørkt.
Det varte ikke lenge før strømmen kom tilbake, for så å forsvinne igjen. Vesla hadde vært på tur til å ta morgen bussen til treningssenteret, men ombestemte seg da hun så været, og da lyset gikk avlyste hun alt. Hun er mørkeredd!
Lyset kommer og går her, så nå er lighter og stearinlys klar på bordet. Vær beredt, som de sier.. Noe sier meg at det også kan være lurt å lade telefonen mens vi kan, for plutselig blir strømmen lenge borte. Det er friskt i nord nå.
Det er forresten meldt utsikt til snø i dag.. Det kan jeg ikke bekrefte eller avkrefte, for jeg har ingen utsikt!
