Blir mye moralsk pekefinger

I de siste innleggene føler jeg at jeg bare kjefter og smeller. Har blitt nye moralsk pekefinger og “jeg synes..”

Det er vel slik at når man når metningspunktet på noe, så har man en tendens til å ta et oppgjør med alt og alle. Ingen er trygge. På hjemmebane har både guttene og Vesla fått gjennomgå så det har vært hett om ørene. De roter så innmari, og det nytter jo ikke å be de rydde opp etter seg. Lille storebror sa enkelt og greit at han ikke klarte å se hva som må gjøres, jeg fikk komme meg konkrete befalinger. Jeg synes jo ikke det er noe særlig, men da blir det i så fall gjort.

Privat tror jeg at grensene mine er trukket opp. Jeg vet hvordan jeg vil og må ha det videre for å fungere, men om det fungerer for den andre parten gjenstår å se. Det er vel derfor jeg føler veldig behov for markere meg så mye akkurat nå. Jeg lader opp til det jeg vet ikke nødvendigvis blir noen solskinns-historie.

Samtidig mener jeg at det er bra å si fra når nok er nok. Vi får jo aldri utvikling på noe plan om man ikke jobber med en problematikk enten det er privat eller på jobb. Når man tar opp et problem, er det viktig å også ha tenkt gjennom hvordan man tenker det kan bli bedre. Man må se et mulig mål eller forbedring. Da er det slik at man kan bruke tid på å enes om hvordan man skal komme til målet, fremfor å dvele i selve problemet. Jeg kaller det å være løsningorientert fremfor problemfiksert.

Så nå er mamma’n til Vesla i full gang med å løse verdensproblemene!!!