Da jeg studerte jus, sa en av våre professorer at man kjenner ikke noens rette personlighet før man har arvet eller skiller seg fra dem, og det tror jeg sannelig han har rett i. Det er ingenting som skaper så mye ufred og bitterhet som skilsmisse og et arveoppgjør. Mammaen min har sagt at hvis vi barna begynner å krangle når våre foreldre går bort, skal hun gå igjen og plage vettet av oss. Vi får ikke lov å krangle om materielle ting i henhold til henne. Forsåvidt en meget klok dame.
Tilbake til min professor.. Vi gikk gjennom arveloven, og jeg skjønte hvorfor arv ofte fører til bitterhet og strid. I de moderne familiekonstellasjonene, har ofte begge parter vært gift flere ganger før de går bort. Det er ikke lengre noe spesielt med mine, dine og våre barn. Inn i ekteskap nummer to, har kanskje en part med seg vesentlig mer midler enn den andre, og kanskje også mer forsørgerbyrde med seg inn enn den endre. Det er ikke alle som velger å gifte seg, men velger å bli sameiere. Tro meg, dette er himla kompliserte greier.
Da jeg giftet meg, hadde jeg særeie. Det var fordi jeg hadde barn og forsørgerbyrde som jeg følte veldig behov for å sikre. Min mann og meg, hadde gjensidig livsforsikring for å sikre at vi skulle kunne sitte med huset dersom en av oss skulle falle fra. Vi hadde i fredstid blitt enige om hva som skulle skje dersom vi brøt ut av ekteskapet eller en skulle falle fra. Det var bra, for da vi ble skilt var det nok å krangle om utenom økonomi.
Jeg leste en liten epistel om en familie som skulle fordele arv etter foreldre der resultatet var full splid i familien etterpå. Flere familie medlemmer snakket ikke sammen i hele tatt, og saken endte til slutt i retten, der det ble gjort en fordeling til de etterlatte. For meg synes det så trist at man skal krangle om penger og verdier når man egentlig skulle brukt tiden på å sørge sammen.
Da vi ble skilt forløp fordelingen av eiendeler seg ganske greit når det kom til de store tingene, men da vi satt på kjøkkenet og fordelte utstyr, klikket jeg over ei ildfast form. EI ILDFAST FORM TIL NOEN HUNDRELAPPER!! Det er helt teit å tenke over i dag, men for meg tror jeg at den ildfast forma egentlig representerte all frustrasjon og forbannelse jeg følte, ikke nødvendigvis gjenstanden i seg selv. Sånn tror jeg nok det er mange som føler i et arveoppgjør. Det er ikke nødvendigvis tingene man krangler om, men masse sorg og tunge prosesser som gjør at man fremstår som labil. Det er bare så utrolig trist når slikt får sette seg, og ender opp i langvarige familiekonflikter.
Jeg anbefaler alle å snakke med en advokat om testamente og vurdering av familiesituasjonen og hva som er best for dere om man flytter sammen eller gifter seg. Klart det er lite lystbetont å diskutere hva som skal skje hvis en i forholdet dør, eller dersom forholdet ryker, det skjønner jeg. Krisemaksimering er vel ikke det man har mest lyst til. Men det er lettere å gjøre avtaler i fredstid, og et testamente kan hindre store uenigheter for de etterlatte.
Heldige er mine barn.. De trenger ikke bekymre seg. De blir gjeldsarvinger, for jeg skal leve alt jeg kan og bruke hver krone på fest og fjas når jeg blir gammel..
Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.
