Det klages stadig på gressklippere, og nå kaster jeg meg med på hylekoret. Riktignok hyler jeg ikke i takt med motor-duren på varme sommerdager, men snarere hyler jeg på grunn av mangelen av den.
I fjor var gressklipper-problemene mine tildels grusomme, og i år det gikk det jammen fra vondt til verre.
Etter ei stri våronn i hagen hadde jeg bestemt meg for at dette året skulle hagen min få sin renessanse. Hjemme-sommer skulle nytes i et nydelig skue. Ja, tanken var bra den, men det betyr masse hardt og tungt arbeid. Ikke akkurat det mest populære for ei med kropp som er laget for comfort. Begge gressklipperne mine avsluttet sin virksomhet hos meg i fjor, under tildels store protester fra undertegnede. De hadde bestemt seg for å gå av med pensjon.
Fredag dro jeg for å kjøpe meg en ny lett elektrisk gressklipper for å trimme hagen min.
En liten lett sak som skuldrene mine elsket. Den var lett som en fjær. Jeg begynte å klippe.
Den var kanskje ikke så tung, men søkke ta jeg fikk bygger biceps med denne! Den funket ikke til annet enn en kjapp stuss!
Etter 10 meter skjer det. Det begynner å ryke fra maskin-jævelskapen! Jeg røsket ut ledningen og den var varm som bare juling. Men puls på 200 står jeg der som et fe-hau og kikker på den rykende dingsen. Kommer den til å ta overtenning og brenne?
Først litt engstelig, så skjønner jeg det hele. Jeg er bare ikke en lovende gartner, ei heller et teknisk vidunder, så gressklipper-industrien har konspirert i mot meg. Nå er det nok!
Enten må jeg kjøpe meg geiter eller en traktor.
Heldigvis rakk jeg ikke å kontakte Mattilsynet for å finne hvem som kunne selge meg noen geiter før jeg kom på noe annet. Pappa hadde en gammel-hulk av en gressklipper på hytta. Han hadde sagt jeg kunne hente den, så jeg dro Vesla med meg i bilen og vi kjørte en time for å hente miraklet. Herskapet var på reise, så jeg hentet og demonterte frelser-maskinen og stablet den i bilen.
Jeg syntes det var litt høyt gress rundt hytta, og tenkte jeg fikk ta noen jafs av gresset der også før jeg dro hjem, som takk for klipper’n liksom. Men jeg fant ikke den andre klipperen så jeg måtte ringe pappa for å høre hvor den befant seg.
Nei, hans befant seg i bua utenfor, men den jeg skulle ha var under hytta. Jeg hadde demontert feil. På dette tidspunkt var det 26 varmegrader og steikende sol, og ikke fritt for at det boblet godt under topplokket.
Jeg røsket maskin-jævelskapen ut av bilen, monterte den igjen, hentet rette, demonterte og fikk den i bilen.
Jeg var varm, forbannet og skyldig på blodsukker. Intensjonene om å la herskapet komme til nyklippet plen, hang i en tynn tråd, men jeg klippet halvparten. Da var det helt tomt for alt av energi, og vi dro hjem.
Her skulle gammel-hulken få kjørt seg!
Jeg jobbet og jobbet og jobbet. Jeg var sliten, svett og skitten. Klipp, raking og luking. Fy fader jeg er dårlig på dette.! Det er den verste hagen jeg noen sinne har sett! Jeg holdt på å le meg skakk. 😂
Nå skal jeg ansette anleggsgartner. Dette orker jeg ikke. Skal jeg være hjemme en hel sommer må jeg enten lære meg hagearbeid eller asfaltere hele greia, for sånn det er nå er det ikke estetisk vakkert. Den vakre imaginære oasen min glimrer med sitt fravær. Akkurat nå er asfalten veldig fristende..
Men gammel-hulken av en gressklipper, ja den leverte!!