Jeg er veldig stolt av Vesla. Ganske uredd prøver hun ut nye ting. Denne uka dro hun på teater-workshop. Det var et alders spenn fra 26 til 66 på de andre deltakerne, og henne på 15. Det hindret henne ikke. Hun storkoste seg.
Jeg blir litt forundret når jeg se henne ta nye retninger i livet, og spesielt når hun virker trygg og rolig mens hun gjør det, og ikke minst når hun utfordrer nye arena hun ikke har særlig kjennskap til. Så voksen liksom. Hvordan i all verden har jeg klart å oppdra et barn så fylt av fasetter?
I helga som var, deltok en gruppe elever fra klassen til Vesla i First Lego Leauge. Jaggu ta vant de ikke hele greia også. Årets oppgave heter Masterpiece, og Vesla deltok på gruppen som jobbet med «forskningen» til oppgaven, og annen gruppe stod for programmeringen. De flinke elevene skal nå delta i den skandinaviske finalen om noen uker.
Stolt, sliten og litt lattermild sukket jeg til min søster: «Det e greit at ho skal delta med alt mulig, men må ho ha så mye gullhår i … at ho bestandig e med på laget som går videre i alt? Det blir hele tida nåkka ækstra!»
Ikke misforstå, for jeg er fan av First Lego Leauge. Det er et prosjekt som gir utrolig mye læring, både faglig og om det å jobbe i team. Det er god læring for fremtiden. Disse ungene lærer å være litt entreprenører. I disse dager holder de på å setter opp budsjett for reise og opphold, undersøker priser, søker etter sponsormidler, og Vesla driver meg fra vettet, for hun har ekspertisen blant favorittene på telefonlista. Det er jo hyggelig å kunne samarbeide litt med håpefulle, uten at vi tar død på hverandre. Men jeg håper for all del at det blir med denne ekstra finalen, for nå fylles dagene kjapt opp med julekonserter og oppvisninger av alle arter. Vi er heldige om vi får presset inn litt julefeiring mellom slagene.
Men jeg lar henne holde på. Det kommer tidsnok den tiden der fritidsaktiviteter er noe hun drev på med tidligere, så bare å kose seg mens hun ennå er i full sving med alt det morsomme.
