Når jeg er på reise har jeg alltid så mye tid. Tid til å se på alle andre som reiser. Tid til å dagdrømme om alt jeg skal oppleve og alle suksessene jeg skal oppnå, og ikke minst, tid til å blogge. Jeg skulle kladde et blogginnlegg på telefonen mens jeg satt på flyet. Siden jeg hadde flymodus på telefonen, kladdet jeg det på notater.
Da jeg åpnet notatene fant jeg masse merkelige greier fra langt tilbake som jeg ikke husker konteksten rundt. Jeg husket faktisk ikke å ha skrevet mange av dem i hele tatt. Det var passord jeg ikke aner hva var til, matoppskrifter, og handlelister til jul og påske og jul og påske.. Alt i en skjønn forening.
Så midt i blant alt det rare som var der, lå det et enslig bilde. Et bilde som var lastet ned for lenge siden, men som ble tatt enda lengre tilbake.
På bildet er det en ung gutt nysminket og med oppsatt hår. Han gjøgler og ler foran kameraet. Bak kameraet stod ei usynlig ung jente som knipset bilder og lo med han. Det viser ikke bildet.
Det tok meg langt tilbake i tid. Til lykkelige minner jeg nesten hadde glemt. Et lite øyeblikk av livet fanget på papir. Det sier så mye og sier så lite. Det forteller ikke at gutten hadde tapt et veddemål, det forteller ikke at det var fire venner som var samlet. Det forteller ikke at vi alle dro på kjøretur i en gammel Volvo. At gutten kjørte og vi ble stoppet av politiet og han måtte vise førerkort. At politimannen lo å sa gutten ikke måtte bruke brorens førerkort neste gang. Det forteller ikke om fire venner og en sorgløs dag.
Det er bare et enslig bilde av en ung gutt langt tilbake i tid. Et lykkelig øyeblikk. Noe vi kunne ledd av, men det ble ikke sånn. Det ble bare et bittersøtt minne, for jeg fant bildet for sent…
Så trist.
Ja, men så godt å se bildet likevel. Ble fylt av masse gode minner.