Vesla vil gjerne kutte frokosten, og det nytter ikke å mase om at hun må spise. Ja, med mindre hun får en frokostblanding som kun består av sukker. Da kan hun spise så det holder. Jeg nekter å kjøpe sånn mat, men nå føler jeg det er like før jeg må gi etter. Hvorfor? Bare gjett!
Da jeg endelig kom inn gjennom døra i går, hadde Glimt slått Roma igjen, og jeg var overveldet over prestasjonen, men litt furten fordi jeg ikke fikk sett mer enn slutten av den. Jeg ble om mulig enda mer gretten da jeg åpnet mat-skuffa og kjøleskap. Butikkene var for lengst stengt, og det var ikke noe digg i huset. Jeg ville bare ha noen raske karbohydrater før jeg falt i koma. Det hadde sikkert vært bra, for uten disse ble jeg ei real sur-megge.
Det er jo ikke så rart Vesla helst spiser raske karbohydrater når mamma’n gjør det samme! Jeg har forsøkt meg på «Du skal gjøre som jeg sier og ikke som jeg gjør!», men det fungerer dårlig.
Frokosten i dag bestod av den evinnelige havregrøten min, men jeg var flink og spiste opp uten å nøle. Jeg hadde en hemmelig premie som ventet meg. I hverdags-veska mi lå det nemlig en sjokolade som skulle nytes når jeg fikk litt tid for meg selv, derfor kunne jeg ikke vente med å få Vesla på skolen.
I det døra lukket seg bak henne, kastet jeg meg over veska og begynte å lete. Null sjokkis!!! Jeg var rystet. Hvem hadde tatt min hemmelige snack? Jeg har en mistanke om at håpefulle fortsatt gjør som jeg gjør, og ikke som jeg sier. Det betyr at jeg gjerne lar meg bestikke til å kjøpe frokostblanding med masse karbohydrater, så lenge min ikke fullt så hemmelige sjokolade får være i fred!
