Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
I dag gikk det opp for meg hvorfor strekkmerkene på kroppen kalles tigerstriper…
Når man blir mamma, elsker man barna sine betingelsesløst. Uansett hvor små eller store de er, ligger det i en tigermammas natur og sloss for å beskytte sine barn. Ingen kamp er for stor eller for små. Vi verner dem for farer som truer, vi forbereder dem på det som ligger foran dem. Vi styrker deres svakheter, oppmuntrer deres prøvelser. Vi lærer dem ydmykhet og stolthet. Heier de frem steg for steg..
Så til mine barn: Jeg kommer bestandig til å stå ved deres side, elske dere betingelsesløst, og som en vill tiger gå i strupen på det som truer dere.. For jeg elsker dere alle fem høyere enn himmelen. Sånn lyder mamma-eden 💖💖💖
I det siste har det har vært masse innlegg om bloggere som misbruker barna sine i innleggene, og jeg føler meg på syltynn is. Mesteparten av det jeg blogger om, går jo nettopp på det å ha barn. Det å være mamma’n til Vesla er liksom hoved-essensen i bloggen.
Før jeg begynte å skrive offentlig om livet vårt, måtte jeg gå noen runder med meg selv, og med Vesla, for å spørre henne hva hun tenkte. Hun er så liten at hun faktisk synes det er stas å ha en blogg om seg selv. Likevel er jeg fullstendig klar over at det å skrive en slik type kjapt kan medføre at man kommer i skvis med det som er allment akseptabelt å skrive om. Vær varsom-plakaten bør henge stor og pragende over pc-skjermen når man skriver om barna sine. Det er viktig å ta hensyn til at jenta faktisk er for lita til å selv vurdere om innleggene er upassende.
I et innlegg ble et raseriutbrudd beskrevet, og en av leserne reagerte på at jeg skrev om at barnet var utagerende og sint. Jeg skjønner at for ettertiden så vil man gjerne beskrives som den mest perfekte utgaven av seg selv, men det er uhyre sjelden slik i realiteten. I realiteten har vi som foreldre ofte trefninger med barna våre. Det å oppdra de gjør at vi ofte opplever at barne blir sint, opplever ting som urettferdig, trasser og ønsker å følge egen vilje. Som forelder synes jeg det er omsorgssvikt å la barne få gjøre som det selv ønsker. Barn må lære seg at alt ikke kan bli som de ønsker. Lære seg at verden ikke bare dreier seg om dem og deres behov. Lære seg at vi forventer god folkeskikk. Men sånn er det for alle med barn. Av og til går det ei kule varmt, og når barnet skal argumentere sitt syn ut fra et barns logikk, blir det ganske morsomt å lytte til.
Men det må aldri herske noen tvil om at jeg elsker min datter, er vanvittig stolt av henne og aldri vil henne noe vondt. Men er det da feil å fortelle om episoder som kanskje ikke ble håndtert korrekt i henhold til barnepsykologene? Fortelle at idyllen slår sprekker nå og da. Fortelle at selv et rolig barn kan gå av hengslene i raseri. Det har forøvrig aldri vært hovedbudskapet mitt. Hovedbudskapet er jo kommunikasjonen når det skjer. Jeg ser det fornøyelige i hennes argumentasjon og kommentarer. Hun vokser jo opp med bare voksne, og det bærer jo samtalene i huset unektelig preg av, og det gir jo mang en latter.
En annen reaksjon på bloggen, er at jeg også utleverer private sider av meg selv. Det er de som finner det upassende. Ikke at jeg utleverer meg selv, men at jeg gjør det i samme blogg som omhandler min datter og min familie. Ja, kanskje burde de vært adskilt, men totalt sett utgjør vi begge vår liv og vår familie. Jeg er en del av min familie, og i aller høyeste grad en vesentlig bestand del i mitt eget liv.
Jeg er bare glad jeg ikke er en “topp-blogger”. Da hadde jeg vel vært pisket og måtte gått kanossagang i samfunnet. For jeg kan være altfor frittalende til tider. Vel, jeg skal være varsom. Jeg skal forsøke å ikke tråkke på Veslas tær. Likevel må jeg være så ærlig å si at jeg liker ærlige fremstillinger. Nei, vi lever ikke helt som alle andre, men vi lever vårt liv og det liker jeg å blogge om.
Når det gjelder kritikk, er jeg nok like hårsår som alle andre, men forsøker etter beste evne å speile kritikken og vurdere om den er noe jeg bør ta til etterretning eller bare godta som at man har forskjellig syn på ting. Men helt klart, kritikk er jo med på å utvikle meg for da må jeg reflektere over om det er sider ved en sak jeg har oversett eller ikke har forstått viktigheten av. Jeg forsøker å være konstruktiv, men det betyr ikke at jeg fikser det bestandig. Det er ganger der jeg kommer med surt oppgulp jeg og, men håper ikke det er majoriteten av det jeg lirer av meg.
Som fembarnsmor har jeg hatt min andel med dugnader og supporter oppdrag. Men Vesla føles det som om det er siste runde. Det betyr at jeg må nyte det ekstra masse. For jeg liker å følge opp barna på sånt. Når de fire eldste var små på samme tid, var det slitsomt, men nå er det bare ei…
Dagen startet med at jeg holdt på å gå glipp av første kampen fordi jeg ventet ved feil bane. Men jeg fant de til slutt.
Vesla har to rom og loftstue som hun er herre over. Ja, inntil et visst punkt vel og merke. En av betingelsene er at hun rydder der selv, og det er det jo så som så med. Men der oppe regjerer altså husets dronning.
Det betyr likevel ikke at hun sover der, for det vil hun ikke. Det er mye bedre å ligge i mammas dobbeltseng. Der er det alltid varmt påstår hun. Sannheten er at hun ikke synes det er godt å legge seg alene uten å høre at det er noen i huset, og da må hun ligge nede.
I går var Vesla rasende på mamma’n sin. Mamma’n hadde slengt jakka si i stua og hadde værsågod å rydde opp etter seg. Forsåvidt helt riktig observert, men tonen det lille englebarnet valgte å bruke passet ikke direkte for en 10 åring som snakker til mamma’n. Sånt blir det bråk av. Det ble ikke lagt opp til noen lang kommunikasjonsprosess før pikebarnet fikk beskjed om å innfinne seg i husets øvrige luftlag. Spetaklet trampet opp trappa og gikk demonstrativt inn på rommet sitt. Der ble hun nøyaktig 10 minutter før hun kom like demonstrativt ned igjen for å spise kveldsmat. Hun var nemlig sulten, og var det kanskje sånn at hun ikke fikk mat heller nå?! Etter en liten disputt som hun tapte, om hvorvidt hun fikk middagen som var avlagt til storebror kom hjem fra jobb, var det på nytt en aldri så liten total eksplosjon. Og kveldsmat skulle hun ihvertfall ikke ha, for det var altså ikke noe spisende i huset! Og opp bar det trampende igjen.
Etter en halv time kom hun ned og ønsket forsoning. Jeg forklarte rolig at hun må huske at god adferd gir god stemning, og dårlig adferd gir konsekvenser. Himmel! Jeg som erfaren fembarnsmor burde visst bedre. “Nu begynn du ikke med de der trusslan dine igjen! Det e det her som gjør mæ sur!!!”
Denne gangen fikk ikke trappa til kongedømmet hennes kjørt seg, men hun marsjerte inn på mitt rom. Der romsterte hun en stund før hun erklærte at der skulle hun isåfall ikke ligge. “For du må ikke tru at æ skal ligg der inne med dæ når du e så sur!”
Jeg så for meg å ligge alene der inne. Breie meg ut i senga alene. Ha vinduet åpent hele natta. Høre på musikk og se serie når jeg vil. Slippe å bli sparket i rygg og mage. Ingen dårlig utsikt det! Så jeg, arme nautet utbrøt nærmest euforisk: “Er det en trussel eller et løfte? Du skjønner snuppa, det er ikke drømmen min å sove med deg heller!”
Jeg hørte henne mumle og skjenne litt ei stund før samvittigheten tok meg. Jeg ropte at hun skulle komme under ullteppet sammen med meg, Hun var ikke sen, og krøp godt inn i armkroken. Vi snakket litt og ba hverandre om unnskyldning. Så sa hun med litt sørgmodig stemme: “Nei, æ må visst bare gå opp å lægg mæ da sia du ikke vil la mæ sov i sænga di! ” Ntåååhh… Mammahjertet smeltet fullstendig og så fulgte jeg henne inn på rommet, pakket henne inn i pledd og dyne og kysset henne god natt.
Da jeg snudde meg for å gå ut av rommet kom det forsiktig fra det tamme villdyret: “Meinte du virkelig at du egentlig vil ligg her aleina?” Det var bare å tusle tilbake og gi henne en god klem å si at hun selvsagt kan ligge der så lenge hun vil. “Ja, da skal æ ligg her til æ blir 40!” O’boy!!
Jaja, man må nå trekke litt på smilet av og til. Jeg er bare så utrolig heldig som har mennesker i livet mitt som er veldig gode med meg da.
Etter innlegget som ble publisert i går, fikk jeg endel oppmuntrende meldinger. Innlegget kan du lese her om du ikke har lest det. Det er veldig hyggelig at andre har omsorg for meg, og det setter jeg uendelig stor pris på, men innlegget var ikke et rop om at jeg har det vanskelig i livet. Det er mer et ønske om at man skal akseptere ulikheter, og vise hverandre respekt. Kanskje mer en bønn om at man må gå noen mil i andres sko, før man uttaler seg om dem.
Så når jeg fikk spørsmål om jeg er deppa, så er jeg ikke det. Jeg er vel heller mer harmonisk i kraft av min avgjørelse enn jeg ikke har vært på lenge. Det er så godt å lande noen planer når man har grunnet på noe ganske lenge.
Så kjære alle sammen. Jeg takker for omtanken, og forsikrer om at jeg hverken er deprimert, destruktiv eller på annen måte ute å sykler i takrenna. Jeg er bare meg selv, og kjenner at jeg er veldig komfortabel med det.
-Mamma, du har bestandig satt oss ungene først. Du har gitt oss mat på bordet og klær på kroppen. Du har alltid vært der for oss unger. Hjulpet oss når vi har trengt det. Nå er det din tur å gjøre som du vil med livet ditt. Du må gjøre det du vil, uten at noen forteller deg hva du skal gjøre. Du er voksen og vet forskjell på rett og galt. Og går det ikke, er det bare å gå tilbake og begynne på nytt!
Hvordan kan det ha seg at en ung mann på 21 år viser seg å være så klok og raus? Joda, jeg vet det. Han er godt oppdratt! Men akkurat nå tenker jeg bare at han er mitt bidrag til et ellers kaldt samfunn. ❤
Det er så lett å fortelle om sine gode verdier og holdninger når det ikke gjelder seg selv. Hvor mange ganger har man ikke lest en sak om helsevesenet, og tenkt at det tilbudet som gis er godt nok, men når det gjelder seg selv eller noen man er i nær relasjon til, blir vi kritiske og viser andre holdninger til dette. Det er ikke så rart. Når vi leser om en sak i media, så har man ofte en objektiv holdning til intervjuobjektet og tar ikke personskildringer inn over seg. Men gjelder det oss selv eller noen av våre, blir vi subjektiv i oppfattelsen. Vi lar oss styre av følelsene våre. Plutselig stiller vi helt andre krav enn det vi ville syntes var rimelig om det gjaldt noen andre.
Jeg har fått med meg fantastiske verdier tilegnet gjennom barndommen. Ikke bare der selvsagt, for jeg er nok formet gjennom hele livet, og synes det er noe av det beste med å leve. Det å få utvidet horisonten min. Jeg tenker at det å ha respekt for mennesker man møter ut fra deres person er veldig viktig. Dette uavhengig av etnisitet, bakgrunn, alder, utdanning, seksualitet eller religion. Disse tingene er med på å forme et menneske, men sier ingenting om menneskets integritet. Jeg liker mennesker med stor grad av integritet. Jeg trenger ikke være enig så lenge som man møtes med gjensidig respekt og forståelse. Jeg ønsker at man skal gi hverandre rom for forskjeller og ulikheter, og se på dette som en berikelse i et ellers kjedelig og grått samfunn.
Selvsagt har jeg gjennom et langt liv valgt bort personer i mitt liv. Ikke for at de var onde mennesker eller dårlige mennesker, men fordi vi ikke tilførte hverandre noen gode egenskaper. Destruktive vennskap prøver jeg å unngå.
Jeg valgte for litt siden å ta et litt upopulært valg i mitt liv. Valget betydde for meg å ta et oppgjør med en del holdninger jeg ikke trodde jeg hadde. Jeg måtte kjenne på følelser jeg ikke trodde var i meg. Det gikk nesten så langt at jeg heller valgte det bort. Det bunnet i at jeg var mer forankret i fordommer enn jeg trodde. Tradisjonelt tankemønster om hva som er “sosialt akseptabelt” ble plutselig veldig viktig, for hva ville alle andre tenke når jeg tenkte sånn? Verdiene jeg påberoper meg å ha, er ikke lengre vell-fundamentert i min person, og jeg lever ikke lengre som jeg preker. Mine verdier tålte nesten ikke å bli testet. Jeg følte at jeg måtte følge samfunnets normer for akseptabel adferd. Valget var ikke enkelt, og jeg har brukt lang tid på å komme frem til det.
Det merkelige, var likevel at de som har gitt meg disse verdiene, de som alltid har messet om nestekjærlighet og likeverd, klarte ikke lengre å leve opp til den pidestallen jeg har satt de på. De klarte heller ikke å leve opp til det de verdier de selv påberoper seg å ha. Det medførte til en diskusjon som ikke ble spesielt hyggelig. Konsekvensene av mitt valg må jeg ta, og prisen å betale kjennes egentlig litt stor, men jeg skal stå for den.
Jeg kan ikke forutse fremtiden. Jeg vet ikke hva som vil skje i morgen. Jeg vet at noen valg er mer risikoutsatt for nederlag enn andre, men jeg vil ikke tenke at det verste i livet skal hende meg hele tiden. Jeg vil forsøke noe nytt. Jeg vil gjøre det som gjør meg lykkelig. Jeg vet at det ikke er en enkel vei jeg har valgt, men livet er ikke alltid bare enkelt. Jeg ber ikke om at alle skal være enige i mine disponeringer av mitt liv, jeg ber bare om at folk respekterer at det er mitt valg og evner å utvise normal folkeskikk. Livet kommer ikke med noen garantier til noen av oss. Ingen av oss vet hva som vil skje i morgen. De som tar tradisjonelle valg i livet sitt har ingen garanti for at det vil gå smertefritt heller.
Så når noen spør meg om jeg vet hva jeg går til kan jeg svare helt ærlig: “Nei, det gjør jeg ikke, men det gjør faktisk ikke du heller!”
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Vesla er ikke overvettes fornøyd med å gjøre lekser. Faktisk begynner hun å bli ganske god til å forsøke å sluntre unna. Hun skal ha det, om ikke annet. Problemet er at det ikke nytter å lure en som har vært så mye lengre i gamet og som kan alle triksene i boka. Ja, faktisk kunne jeg ha skrevet den..
Etter en liten runde med diskusjoner sa jeg lettere oppgitt til det vesle gnagsåret at hvis hun la halvparten så nye energi i leksene som hun la i å sluntre unna, ville de være unna på et øyeblikk. Hun så surt på meg og satte i gang.
Mens hun holdt på, lurte hun på om hun kunne få en kopp te. Det kunne hun jo.
Av og til har jeg tid til å tenke litt. Egentlig har jeg altfor mye tid til det. Det resulterer jo i mer eller mindre vanvittige tankesprell. Det kan gå det personlige plan, politisk perspektiv, helse, dagdrømmer.. Det finnes ikke begrensninger i min mentale sfære.
I dag har jeg tenkt over det å stadig jage etter noe som er bedre. Det å stadig hige etter noe nytt. Aldri slå seg til ro ned det man har. Har forbrukermentaliteten forankret seg så mye i oss at ingenting er bra nok lengre?
Hvor mange av oss har ikke kul på klesskapene våre? Altfor mange par med sko og vesker? Makeup som vi knapt får brukt?
Hva er det som gjør at vi stadig må ha noe nytt?
Denne hamstre-mentaliteten må jo komme av et behov, men hva ligger i dette behovet? Er det forfengelighet eller behov for anerkjennelse? Det er ikke bare de basale behovene som dekkes, for da hadde vi bare hatt to sett med tøy slik at ett sett kunne bli vasket mens det andre var i bruk.
For 20 år siden var man fornøyd med å ha fokus på jobb og familie. De fleste fant gleden i familien sin, og utfarts-trangen var begrenset. Nå skal vi på konserter, kulturarrangement og idrettsarrangement. Vi skal på kino og vi skal møte venner. Vi reiser land og strand rundt. Vi blir aldri mettet og vi blir aldri fornøyd. Hva er grunnen til at vi har endret forbruksmønsteret så radikalt. Hva er det egentlig vi higer etter, og som vi ikke får dekket?
Jeg deltar i høyeste grad i denne forbruker orgien, men hvorfor? Jeg har spekulert og fundert, og kommer bare frem til ett svar. Fordi jeg kan!
Det gjør nesten det hele enda mer morbid. Det finnes ikke noe fornuft bak dette. Bare rein og skjær egoisme. Men det skal ikke nektes for at jeg føler jeg tidvis brenner lyset i begge ender. Jager etter noe hele tiden. Erverver noe nytt, men føler mindre og mindre glede over det. Føler at jeg blir avstumpet.
Hva overfører jeg av holdninger på Vesla? Skal hun vokse opp på samme måten? Bare forvente å få noe nytt hele tiden, uten å føle takknemlighet og glede over det hun får?
Jeg burde gjøre en endring i meg selv. Ta strupetak på min egen kjøps-orgie og stoppe den onde spiralen. Jeg burde! Men jeg er ikke sikker på at jeg har viljestyrke nok til å klare det…
Dessuten er det jo så mye salg overalt…
MÅTTE bare ha den kjolen. Hjelper ikke at jeg har minst 20 kjoler i skapet fra før av…
