Vesla er vanligvis grei når jeg ber henne ligge litt lavt i terrenget. Særlig når jeg jobber eller studerer, men i dag tror jag fanden var laus i huset. Inn og ut som en virvelvind, slamring med dørene og ikke ute-stemme, men alene-på-fjellet-stemme konstant.
Klart jeg ble irritert! Smart som jeg er sa jeg hun kunne komme inn å rydde rommet. (Tanken var at hun da kom til å holde seg langt unna huset!)
Oppgitt trakk hun inn pusten før hun svarte: “Ka e vitsen? Æ må jo bare gjør det på nytt når æ rota igjen!”
På tur ut døra til et møte i kveld, ropte Vesla at jeg måtte komme tilbake å gi henne en klem. Etter beste go’ kinnet i verden kom det fra henne: “Du huske væl på at æ alska dæ?”
Nå når jeg kom hjem måtte jeg liste meg inn på rommet og se på den sovende prinsessa. Jeg vet GODT at jeg er en privilegert fembarnsmor….
Æ fikk litt panikk da alarmen på vekkeklokka gikk inne hos Vesla, og jeg stupte inn for å slå den av før hun våknet. Men jeg var bare ikke kjapp nok, for i senga satt et søvndrukkent lyst bustehode. Jeg slo av alarmen og hvisket at hun bare skulle legge seg igjen. Mumlende kom det fra barnet: “Æ bare satt på alarmen sånn at æ våkna og kun si til dæ at du må kom å lægg dæ!”
Så la hun seg ned og sov videre… 
Hærlig lita jente du har
Anonym:
Tusen takk, hun er herlig, krevende men herlig.
Så skjønn
Beate Pedersen: Takk ??
livetmedvesla: uhhh.. jeg prøvde et smilefjes, men det ble spørsmålstegn.. Hmm…
Åja hehe