Så var det tilbake til en aldri så liten nedtur. Jeg vet jo at de kommer nå og da, men de er like lite velkommen hver gang. Det er ikke slike perioder man ønsker seg mer av.
Denne gangen har jeg skrevet masse for meg selv. Bearbeidet mye. Latt tankene vandre avsted og brukt skrivingen som en flukt-rute ut av virkeligheten.
Mitt kontroll-behov har gjort at jeg ikke fikset å blogge. Å åpne seg i en blogg mens det står på som verst, er som å rive bandasjen av et åpent sår. Man vet aldri hvor mye verk som kommer ut.
Det verste er over nå, og jeg merker at jeg vender tilbake fra likegyldigheten som har omgitt meg de siste ukene. Såret verker ikke mer, og har begynt å gro. Frem til neste gang.
Det er utrolig vanskelig å skrive offentlig, men jeg tar beibi-skritt fremover. Et innlegg om gangen. Ord for ord, setning for setning.
Jeg kommer jo tilbake, sterkere for hver gang ❤️