Nei nå er jeg altså mjuk om hjertet! Jeg har ledd, jeg har tenkt, jeg har smilt og jeg har grått. Det har vært en emosjonell Berg-og-dal-bane. Forelskelse, kjærlighetssorg, raseri, glede, nedstemthet og tomhet. Alt på en gang. Det var vondt, dramatisk, fantastisk, og noen ganger kjedelig.
Jeg har altså lest i de gamle Pusur skoledagbøkene mine fra gymnaset. (Det er altså det vi kalte studiespesialisering i gamledager). Det var en skikkelig walk down memory lane. Det var så mange småting som jeg hadde glemt, så mange tanker og skriblerier.
Noen sider var full av hilsener. På andre hadde jeg skrevet limericks. Det var dikt og quotes, og ikke minst var det russekort! Bare kortene til de kjekkeste russeguttene fikk komme i boka. Så var det alle crushene da.
Egentlig var det vel en ny for hvert år, men første året møtte jeg det store crushet mitt. Fineste gutten jeg noen sinne hadde møtt. Det bærer boka fra det året preg av, men det var over allerede før jeg selv var russ.
Etter russetiden ble bøkene pakket vekk, men ikke glemt. De har vært med meg gjennom livet som mine tidsvitner. De vitner om den tiden jeg så livet i svart og hvitt. Jeg var naiv og bastant. Trodde jeg hadde alle svarene. Lite visste jeg at jeg da ikke visste noen ting.
Det er ganske akkurat 35 år siden jeg fikk første boka. Drømmene mine da er ikke de samme som nå, men på mange måter er jeg fortsatt den 16 år gamle jenta som var hysterisk for kviser, strevde med følelsen av å ikke være best og som bare ville bli voksen og bestemme alt selv! Jeg husker henne, for hun dukker opp nå og da.
Det rare er at på ene siden har jeg skrevet at jeg ikke ville ha et kjedelig liv med stor familie, og uansett hva jeg skulle jobbe med, lovet jeg meg selv at jeg ikke skulle jobbe med tall, for sånne nitriste jobber hadde mor og far!
Jeg ble økonom..
Jeg hadde også Pusur skoledagbøker, elsket de dagbøkene og tar meg selv i å kikke etter dem i butikkene før skolestart. Synd de er borte.
De var morsomme, og ga mye fine minner. ❤️