Det skal litt til før jeg sier så mye om ting jeg ikke tenker er ok. Synes sjelden det er verdt all uroen det skaper. Derfor kan det gå altfor langt før jeg sier noe. Jeg distanserer meg heller, enn å gå i direkte konfrontasjoner. Det er nesten som jeg er konfliktsky, og det er sikker de som tenker at det er saken, men det er ofte et bevisst valg. Jeg velger mine kamper. Så skjer det noen ganger at det berømte begeret flyter over, og jeg synger ut og sier alt jeg mener, men ikke veldig forsonende lagt frem. Det er ikke alltid like taktisk, og skaper ofte akkurat den støyen og uroen jeg misliker så intenst.
Jeg har valgt bort en god del av det som representerer uro og støy i hverdagen min, og alt er blitt roligere og mer stabilt. Livet byr på mer behagelige dager nå, enn «berg og dalbane-hverdager». Etterhvert som distansen fra dramatikken bli større, ser jeg enkelte ting mye klarere. Det å stå midt i skuddlinjen hele tiden, har gjort meg navlebeskuende og sneversynt. Da er det vanskelig å få oversikt, og jeg har lettere for å bli farget av omgivelsene.
Det er nå som jeg står utenfor og ser inn, at jeg erkjenner hvor dysfunksjonelt det var. Jeg ser hvor enkelt det er for noen å manipulere i ønsket retning, og jeg ser hvor villig noen lar seg styre. Vi er som små marionetter som danser rundt på livets scene, men vi kjenner ikke handlingen eller slutten på eventyret. Det er det bare den som styrer marionettene som gjør. Den som holder i trådene.
Helt til en av marionettene klipper trådene, og går sine egne veier. Da kan handlingen endres, og alt kan ta en uventet vending. Da er alt i spill igjen..
