Lykken for meg..

“Dersom du ikke er lykkelig i kraft av deg selv, kan du ikke bli lykkelig med noen andre.”

Det har jeg faktisk funnet ut helt alene. Da jeg første gang tenkte dette, var jeg helt bestemt på at sånn måtte det være. Nå er jeg ikke så sikker lengre. Stadig vekk hører jeg utsagn om at noen aldri har følt seg så lykkelig, som etter at de fant sin livs-partner. Er det sånn at når to lykkelige mennesker møtes så blir de dobbelt så lykkelige? Det er jo et kjent sitat at det eneste som blir mer av når det deles er kjærligheten, men jeg er nå ikke så sikker. Det kommer vel helt an på hvem du deler kjærligheten med?

Jeg har vært lykkelig det meste av tiden jeg har levd, men kanskje lykkeligst når jeg har lykkes med noe jeg har jobbet hardt for, eller når ungene har oppnådd noe de har jobbet hardt for. En kjæreste er ikke det som har definert lykken for meg. Selvsagt har det vært fint å være gift og ha samboer og kjæreste, men det har ikke vært selve lykken.

Egentlig skulle jeg ønske at jeg også fant lykken gjennom et annet menneske. Men jeg synes det høres veldig skjørt ut å være lykkelig i kraft av et annet menneske. Hva om det menneske blir bort av en grunn? Blir man da ikke lykkelig før man finner en ny lykke..?

Nei, tenker jeg har det best når jeg er min egen lykkes smed..