Vesla er yngst av seks søsken. Fem av de er mine, og hun har ei søster som jeg hevder jeg har litt aksjer i. Da vesla ble født, var storesøstrene 16, 13 og 9 år, og storebrødrene 15 og 11 år. Solid attpåklatt med andre ord!
Jeg ble mormor da jeg var 39, og Vesla ble tante da hun var 3 år. Jeg ville ikke bli mormor som 39 åring. Ikke for at jeg ikke ville bli mormor, jeg ville bare ikke kalles for mormor. Jeg forgudet min lille datterdatter lenge før hun ble født, men jeg var ikke klar for å kalles for mormor eller bestemor. Min mamma er jo mormor. Alle sier mormor til henne. Så jeg ble mimmi. Det kjentes mye bedre. Men for utenforstående er det jo noe kaotisk. Mimmi-ungen har mormor, farmor, mor og mimmi. Hun har beste, far, bestefar og morfar. Jaja.. høyt elsket er hun i alle fall.
Nå som Mimmi-ungen flytta hit og begynte på skolen, ville jo tante Vesla selvsagt hente henne etter skolen. Hun er jo et høflig pikebarn, så hun presenterte seg med navn og tittel når hun hentet niesen.
I går dro vesla, mimmi-ungen og jeg på butikken. Jentene gikk noen skritt foran meg, og sa hei til ei lita jente da de gikk inn. I det de hadde passert utbrøt jenta henrykt til moren sin: ” Mamma, dær e ho nye jenta i klassen, og vet du? Ho som gikk bak e TANTA hennes og ho e bare ELLEVE år!! Tænk at det går an!”
Jeg humret nå litt da jeg gikk inn. Jeg tenker ikke lengre på at det er rart. Vi er vel en brokete forsamling, men vi er familie <3 Og Vesla er 11 år og tante til tre, og noe sier meg at det blir nok flere.
Dette er fra 3 års dagen til Vesla. Hun hadde vært tante i 6 dager allerede. Da hun ble litt større lurte på om hun var voksen siden hun var tante. Jeg forklarte at det var hun ikke. Hun var fortsatt bare ei lita jente. “Det e bra mamma! Æ passe til å vær ei lita jente!” Her ikledd oldefars gamle hatt.. <3