Vesla kom til som en konsekvens av redsel. Det hørtes ikke mye romantisk ut, men det er faktisk sant. Pappaen var nok den som var mest lysten på et barn til, jeg var egentlig litt på siden av meg selv og var bare samtykkende uten spesielt mye entusiasme. Jeg var mest redd.
Etter en rutine celleprøve hos fastlegen min ble jeg innkalt til utvidet prøve på sykehuset. De hadde funnet noen uryddige prøvesvar, og ville sjekke dette nærmere.
-Skal du ha flere barn, må du gjøre det nå. Vi fant noe på livmor-halsen din, og den må fjernes. Jeg husker ikke så mye mer av det hele, jeg var lamslått. Dette hender jo bare andre, det skulle ikke hendt meg! Legen fjernet spiralen og jeg dro hjem for å tenke. Kreft? Død? Sykdom?
Hva med ungene? Jeg hadde fire unger som da var ca 8 til 15 år. Ville jeg være der å se de vokse opp? Hva om de skulle klare seg uten meg? Et barn til midt opp i dette?
Jeg er sånn som ikke kan gå forbi et tørkestativ hvor det henger et par herretruser uten å bli gravid, det hevder i så fall min mor.
Min mann ønsket et barn til, jeg visste ikke hva jeg ville. Jeg var redd. Redd for at noen skulle si at jeg ville dø. Jeg var ikke klar for å dø! Det motsatte av å dø ble for meg å skape liv, og noen uker etter var det klart at en spire av liv vokste i magen min. Jeg hadde kjøpt meg tid. Tid til å bearbeide. Tid til å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre. Ikke at jeg kunne bestemme det, men jeg måtte bli trygg på mine muligheter og det syke er at jeg satt faktisk å beregnet sannsynlighet for at alt skulle gå bra ut fra de kriteriene jeg hadde tilgjengelig. Ut fra dette var jeg safe, men variablene var ikke pålitelige, det var mye gjettninger.
Det ble et rart svangerskap. Når man har 5. svangerskap forventer legen mindre behov for oppfølging av mammaen, men jeg ble redd for alt. Har ikke oversikt på hvor mye jeg sykeliggjorde meg selv med andre sykdommer for å slippe å tenke på den som jeg egentlig fryktet mest. På slutten av svangerskapet ble det litt vill vest på grunn av det, for jeg ble sikkert satt i kategorien “bær-over-med-henne-hun -er-hysterisk”. Derfor ble hverken svangerskapsdiabetes eller svangerskapsforgiftning tatt på alvor i starten, så det endte med at de måtte ta henne en måned før tida.
Da Vesla var 11 måneder kom kunklusjonen om at alt var fjernet. Selvsagt var jeg overlykkelig, og skjønte at jeg måtte på hyppige kontroller i starten. Siden alt var fint, ble det sjeldnere og sjeldnere. Årene har gått, og nå er det 10 år siden.
Storesøster var for gammel da den kom, men Snupsi har fått HVP vaksinen, og jeg kommer til å takke ja til at Vesla også skal får den. Jeg vet hva som kan hende om de ikke får den..
Rett før jul kom det inn en melding i min Digipost. “Nå er det tid for livmorhalsprøve – En prøve som kan redde liv”. Jeg kjente ubehaget komme umiddelbart. Etter alle disse årene blir jeg fortsatt litt urolig når jeg skal ta prøvene og mens jeg venter på svarene, men det er verdt det likevel. For disse prøvene redder liv!
Det er stor forskjell å få behandlet kreft i stadium I fremfor i stadium IV. Det er straks verre, Til tross for at jeg ikke burde ha ventet, gikk det tre måneder før jeg gjorde noe, men nå er det gjort. Time til nye prøver er bestilt, for jeg VET at de kan redde liv.
Dere over 25 år som ikke har gjort det, GJØR det samme! Det kan redde liv! Faktisk ditt eget!
