Hvordan kan noen ubevisst gå inn for å såre de som de elsker mest i livet uten å skjønne at de faktisk gjør det? Familie er sannelig av og til familie verst. Hva gjør at foreldre mener at barna skal gjøre som foreldrene vil, når det gjelder fritidsaktiviteter, utdanningsvalg og ikke minst hvilke verdigrunnlag barna skal ha? Hvorfor vil noen at barnet skal leve foreldrenes liv, og ikke sitt eget? Det som står som uforståelig for meg, er når de man har nærmest, og som er mest glad i en, ikke respekterer valg av integritet og verdier i livet, fordi man i kraft av å være foreldre hevder å vite best!
Jeg har akkurat lært om foreldre som vil bestemme over sitt voksne barn, sannsynligvis i redsel for at barnet skal finne en vei å gå, som ikke inkluderer foreldrene. Foreldrene er sjalu på barnets muligheter til å få et annet liv. Hvordan kan en foreldre bli bitter for at et voksent barn tar valg for eget liv, som faktisk gjør det lykkelig?
Selvsagt skjønner jeg at foreldre av og til må veilede fra å begå alvorlige feil, men fra veiledning til å ta avgjørelser på voksne barns vegne, er å hemme andres frie vilje, og kan aldri bli bra.
For meg blir slik foreldrerolle dysfunksjonelt.
Selvsagt vil jeg av og til rive av meg håret for at ikke ungene skjønner sitt eget beste. Likevel kan det ALDRI bli opp til meg å avgjøre hva som er rett eller galt, for jeg kan ikke overstyre mine barns avgjørelser for eget liv. Jeg kan bare spørre om de har tenkt på konsekvenser, sett på andre muligheter og ikke minst spurt seg selv «..enn hvis?» Ut over dette kan jeg bare støtte og vise at jeg har ryggen deres dersom det de bestemmer seg for, ikke går som forventet.
Du eier ikke barnet ditt. Selv om du er uenig i valgene som tas, er det uansett ikke ditt valg! Som foreldre skal du veilede og heller være krystall-klar på at du er der til støtte, dersom det er behov for det. La barnet feile, vis at man ikke gir opp, men prøver på nytt! Lær barna å bli trygg i seg selv, og bit i deg lysten til å si «hva var det jeg sa?» dersom det går litt skeis!
Husk at det slettes ikke alltid er sånn at foreldre vet best. Vi må respektere at det kommer en tid der barna blir selvstendige og ikke minst at de sitter på fasiten på hva som blir rett eller galt for dem. For mange kommer det som et lite sjokk når barnet vet best hva som er best for dem, men det er jo en bra ting! Da har man som foreldre gjort jobben med å skape et trygt og selvsikkert barn, som kan ta gode valg i eget liv i kraft av seg selv.
Vi foreldre får svelge kamelene og heller stå på sidelinjen og bare være ihuga heia-gjeng.
