En satanist?

Det var to slitne jenter som krøp i senga rundt midnatt i går. Vesla og meg. Dagen hadde vært lang og slitsom, men Vesla avsluttet med en privat drilloppvisning midt på veien! Ungen ga seg katta, og bilene stoppet opp til hun var ferdig. Mammaen stod litt lattermild og filmet, og tenkte i sitt stille sinn at dette var virkelig «Infuencers gone wild».

Å våkne skikkelig uthvilt i dag var bare så deilig, og ikke minst fredelig. Sa jeg fredelig? Ja, i såfall så fredelig som man kan ha det med to pelsballer som herjer og leker rundt i stua.

I kaffekopp nummer to banket det på døra. Pelsball 1 og 2 holdt på å gå fra konseptene og bjeffet som besatt. Jeg tok med meg hun lille argsinte under armen i håp om at hun skulle bli stille. Det ble hun ikke. Kun iført en liten singlet og pysjbuksa, gikk jeg for å lukket opp. Der stod det to fremmede menn og presenterte seg som fra Jehovas Vitne, og ville komme inn. Den lille argsinte var om mulig ennå mer forbannet, og jeg pinlig berørt over mangel på tekkelig påkledning. Singleten føltes med ett skrekkelig liten og puppene var vel mer eller mindre godt synlig gjennom. Her var det ingen bh å spore. Et lite øyeblikk tenkte jeg å bjuda på, men da ville nok den lille argsinte klikket og kortsluttet som bare hun kan, så jeg avslo høflig. De spurte om å få komme en annen gang, men jeg takket nei og skulle si jeg var ateist for å bli kvitt dem, men da jeg åpnet munnen sa jeg: «Beklager, men jeg er satanist!»

Godt jeg har mer kaffe på kannen tenker jeg mens jeg har funnet med godt til rette under ullpleddet igjen. De kommer nok aldri hit mer.

God lørdag til alle rundt om.