Jeg stresser mye når jeg gruer meg til noe.
Riktignok er det ikke så ofte jeg gruer meg, for jeg er typen som bruker mye tid til å forberede meg til ting mentalt. Så er det faktisk sånn at alt man kan ikke forberede seg på alle ting som skjer. Ja, med mindre man har ei krystallkule som gjør at man kan forutse alt på forhånd, Det har jeg dessverre ikke, så da må jeg være mentalt forberedt på alt. Eller så godt som.
-Det må være forferdelig slitsomt å hele tiden analysere alt på forhånd! Stakkars min kjære hobby-psykolog! Hun har opp til flere ganger antydet at jeg er et håpløst tilfelle. Jeg overtenker ikke, men lager alltid en plan B for de scenarioer jeg kan ha en plan B.
Så skjer det jo fra tid til annen at jeg ikke har regien på alt som skal skje, og det er deilig det også så fremt det er daglige ting og ikke minst hyggelige ting. Er det derimot vanskelige ting og utfordrende ting sliter jeg litt med å ikke blande meg inn i planfasen. Blir jeg overrumplet trekker jeg meg unna. Blir stille, og virker litt som en loner eller en som kjeder meg. Jeg gjør ikke det, men hjernen er fullt opptatt med å prosessere og analysere hva som hender mens det faktisk skjer.
Nå vel, jeg gruer meg litt. Jeg klarer ikke forutse så mye, eller forberede meg mentalt. Det er altfor mange usikre variabler i spill, så svaret er ikke med overveiende sannsynlighet gitt.
Kryptisk? Ja, jeg vet.
Med helt enkle ord prøver jeg å si at jeg gruer meg litt, for jeg har en date en av de neste dagene, med han som ga meg malelappen med telefonnummer på..
