Når Chat GPT skriver blogginnlegget

På innlegget til Bunny om manipulering av klikk på innlegg, sa jeg at det blir verre når det er Chat GPT som skriver innleggene våre, og alt er manipulert. Han lurte på hvordan det skulle gå til, og jeg bestemte meg for å finne ut av nettopp det. Kan man via digitale verktøy lage en tekst som gjenkjenner den tone of voice som jeg bruker når jeg skriver? Jeg ga Chat GPT et oppdrag: “Skriv et blogginnlegg som livet med vesla. Tema skal være barn som sitter for mye på sosiale media”

Her er svaret:

Livet med Vesla: Når skjermen stjeler barndommen

Jeg husker da Vesla var liten og lekte med treklosser på gulvet, lo av skyggene sine og spurte hundre spørsmål om verden rundt seg. Nå er hun eldre, og jeg ser en annen virkelighet: en der telefonen er limt til hendene hennes, og TikTok, Snapchat og Instagram har erstattet de endeløse eventyrene vi en gang skapte sammen.

Vi lever i en tid der barn bruker flere timer foran skjermen enn ute i frisk luft. De kommuniserer med vennene sine gjennom emojis og snaps i stedet for latter og lek på lekeplassen. Jeg merker hvordan Vesla, og mange på hennes alder, blir sugd inn i en digital boble hvor tiden forsvinner uten at de helt vet hvordan. «Bare ett klipp til,» sier hun. Og plutselig har en hel ettermiddag gått.

Jeg forstår jo at dette er den nye normalen, men jeg kjenner samtidig på et stort ansvar som forelder. Hvordan skal jeg hjelpe Vesla med å finne en balanse? Jeg vil ikke være den strenge mammaen som tar fra henne mobilen, men jeg vil heller ikke at hun skal gå glipp av barndommen sin fordi hun er for opptatt med å scrolle.

Så vi har laget noen regler sammen. Mobilen får ikke være med ved middagsbordet. Vi har skjermfrie timer på ettermiddagen, hvor vi spiller spill, går tur eller bare prater om dagen som har vært. Og i helgene prøver vi å ha minst én aktivitet sammen som ikke involverer skjerm – enten det er en tur i skogen eller baking på kjøkkenet. Små steg, men store gevinster.

Det er ikke alltid enkelt, og vi har våre kamper. Men jeg ser at hun begynner å forstå. Når vi legger fra oss skjermene, ler vi mer sammen. Hun finner glede i de små tingene igjen – som å tegne, lage perlearmbånd eller lese en bok. Det gir meg håp.

For jeg ønsker ikke at Vesla skal se tilbake på barndommen sin og huske at hun satt og stirret på en skjerm. Jeg vil at hun skal huske latteren, eventyrene og øyeblikkene vi delte – i den virkelige verden.

Kan Chat GPT erstatte mamma’n til Vesla?