Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Det er dyrt og slitsomt å ha barn. Det verker i føttene og ryggen, og det ryker av visakortet.

Vesla mistet bussen til balletten, og snille mamma’n ofret seg og kjørte håpefulle. Hadde jeg hatt vettet i behold, hadde jeg kjørt rett hjem etter å levert henne, men neida! Jeg arme nautet fant ut at jeg skulle dra på en mini-shopping. Det holdt på å gå bra, men så var Vesla ferdig å trene..

Hun ville bare innom noen butikker, og skulle bare SE. Bare bitte litt! Ja, også måtte hun bare prøve litt, for det koster jo ingenting. Jeg erklærer herved at jeg har en engels tålmodighet. Jeg klikket ikke. Jeg demonstrerte ikke. Jeg kjeftet ikke. Jo, jeg sukket nok litt tungt, men smilte tappert for hver gang hun kom ut av prøverommet.

Hun prøvde og prøvde og hun prøvde… Begjæret var stort hos henne, men jeg hadde et større begjær. Jeg ville hjem!

Det var total kapitulasjon, og jeg dro visakortet. Barnet var overlykkelig. Det var jeg også, for når hun sa jeg hadde vært så snill mot henne, er sannheten at jeg hadde vært veldig snill mot meg selv. Jeg fant nemlig en kjole på min ferd, og det jeg betalte for tøyet til Vesla, var bare en brøkdel av hva jeg brukte på kjolen min.

Men Vesla var fornøyd, mamma’n var fornøyd, og ikke minst; skrittelleren rundet 12.000 skritt!

Nå går dagene unna, og uka består stort sett av mandager og søndager. Det blir ofte sånn når helgene fylt til randen med aktiviteter. Vi hadde konfirmasjons-greier fredag, og jeg har årsoppgjørs helg, med kontoret helt for meg selv i helgen. Heldige meg. Vesla har poms-helg som betyr trening, trening og trening. I går var det 8 timer trening, men i dag er det heldigvis bare seks. Når hun trener så mye, tenker jeg det er lurt å få tid til et lite avbrekk med andre ting, så jeg ble glad da hun prioriterte noen timer med venninne-tid i går. Siden hun skulle opp tidlig i dag, ringte jeg henne før ti, og ba henne komme hjem. Det er viktig med en god hvile.

Jeg er litt bekymret for tidsskjemaet akkurat nå, men trøster meg med at det bare varer til etter påsken. Da er det tilbake til et vanlig aktivt liv. Både Vesla og jeg liker at det skjer noe, men mamma’n syns kanskje det skjer litt vel mye. Jeg bruker å be henne koble litt av mellom slagene, og det gjør hun.

Selv om jeg kan forsikre aldri så mye at Veslas engasjement ikke er “foreldre-motivert”, er det garantert nok av de som tenker at “hun der Heidi” pusher ungen sin foran seg, og lever sin tapte barndom gjennom datteren. Jeg kan forsikre at jeg aldri drømte om hverken ballett eller drill! Not my cup og tea!

Så hvor motivasjonen til Vesla kommer fra, er uvisst, men jeg tror helst den er godt forankret i henne selv.

Det ble bevist i går da hun kom inn gjennom døren i går, gikk rett på badet, og tok på seg dansetøyet igjen. Etter åtte timer trening med resten av gjengen, la hun på en og en halv time ekstra med terping på enkelte rutiner og hopp for seg selv.

Jeg synes stort sett det er greit at hun trener hjemme og snur opp ned på stua mens hun holder på, men i går var jeg så sliten at jeg bare ville se film i fred og ro. Jeg fant nyeste Top Gun filmen og satte meg godt til rette, nå skulle det nytes. Det var ikke så enkelt. Vesla hoppet og spratt rundt på gulvet, Daisy trodde det var en lek og prøvde å sprette rundt sammen med henne, og Monty pilte rett bak i tilfelle han skulle komme i posisjon til å få en lidderlig omgang med pelsprinsessa.

Jeg satt å så på galskapen mens jeg pistret og klaget for at jeg ikke fikk se i fred, men til ingen nytte. Det var full aktion på gulvet. Hadde noen sett inn til oss akkurat da, hadde de nok tenkt sitt. Huset ville blitt kjent som huset med de gale i!

I går gikk Bynatt av stabelen i Bodø. BYnatt arrangeres av menighetene i Bodø og Norges KFUK/KFUM, og er en kjempeflott festival for årets konfirmanter og andre ungdommer fra menighetene.
Vi foreldre ble oppfordret til å jobbe dugnad, og jeg meldte meg til siste vakta på kvelden. UTROLIG URUTINERT av en femte gangs konfirmasjons mamma. Det medførte at det ble skikkelig sein-kveld på oss.

Jeg ble tildelt det ærefulle oppdraget med å være på vaktlaget ved hovedinngangen. Der var det stille og rolig, men veldig kaldt! Døra gikk jo opp konstant, og det var iskaldt ute.
Rett før festivalen var over, kom det fem staute karer og ville inn. Jeg forsøkte å nekte siden de ikke hadde festival-armbånd, men de påstod at siden de var så snille og staute, måtte de få komme inn. Jeg var skeptisk, men siden det stod politi på ryggen, ga jeg etter til slutt.

De gikk inn blant ungdommene og snakket med dem. De gjorde ikke mye ut av seg som jeg så, var bare synlig. Det var utelukkende positivt å ha de der, og de stod sammen med ungdommene og så på avslutningsshowet.

Da Vesla og meg kjørte hjem, snakket vi om kvelden, og plutselig spurte Vesla hvorfor politiet hadde vært der. Jeg forklarte at de er der for å forebygge og gjøre ting trygt og godt. Det er viktig at de er for å forebygge vold og rus blant annet. Vesla nikket og var enig. «Æ syns bare det va litt rart da de ville se i baggen min!»

Det viste seg at de hadde kommet inn i yttertøy-garderoben, og snakket med henne. De spurte om å få se i baggen, og det så hun ingen grunn til at de ikke skulle få, så hun åpnet den. Der lå det danse-tøy og sminke. men ellers var alt greit.  Hun hadde vært alene i garderoben så jeg lurte på om hun syntes det var skummelt. Vesla så bare dumt på meg.
«Nei, Koffør sku det vær det?»

Tankene gikk til den ungdomsklubben på Sørumsand, der det hadde vært fyrt av fyrverkeri inne, og politiet kom. Det gikk ikke like smooth. Riktignok hadde de vært bevepnet, og tatt bilde av alle guttene for å finne gjermimgsmennene. Da var det en pappa som ikke var helt fornøyd med politiets håndtering, og kom med kritikk i Nettavisen. Jeg vet ærlig talt ikke om politimennene som kom i går hadde våpen, det la jeg ikke merke til. Det eneste jeg bet meg merke i, var at det bare var menn som kom. Det kunne vært et fint signal om det kom en dame også, men det er forsåvidt uvesentlig.

Jeg har fortalt Vesla at politiet er i bybildet for vår sikkerhet. De vil alltid gjøre det de kan for at vi skal bo i en trygg by,  og de vil hjelpe oss når vi trenger det. Vesla var overhode ikke hverken skremt eller engstelig etterpå. Hun var bare nysgjerrig på hvorfor de hadde vært der, og når jeg sa det var forebyggende, trakk hun bare på skuldrene og slo seg til tåls med det.

Et møte med politiet trenger ikke være skremmende for ungdommene, i såfall ikke når alt er ok. Selvsagt er det alltid noen som vil være engstelig, men det viktigste vi voksne gjør, er å fortelle om politiets funksjoner, og at det ikke er ille å bli stoppet av politiet hvis man ikke har gjort noe. De gjør bare jobben sin, og at de stopper og kontrollerer oss betyr bare at de kanskje kan stoppe noen som kanskje behøves å stoppes.

 

I gruvene i Sulitjelma ønsket de å innføre et system som gjorde at de hadde kontroll på arbeiderne sine; de ville innføre slavemerket. Det var det 1300 arbeidere som motsatte seg, og det førte til konflikt. Dette blir det film av, og 6. oktober er det premiere på filmen Sulis 1907.


Historien fra Sulitjelma handler blant annet om kampen for en tariffavtale, 8-timers arbeidsdager og rettigheter. Om arbeidere som hadde fått nok.

I dag har jeg vært i Sulitjelma og tatt slavemerkene i øyesyn, og tanken slo meg: Skulle ikke alle damer hatt slavemerket? På sine menn vel og merke…

Nei, spøk til side. Plassen å få en opplevelse av historien eller en spennende tur inn i gruva er i Sulitjelma. På Gruvemuseet får du kjøpt de flotte merkene, så hvis du lurer på hvor du skal legge ferien i år, er det Sulitjelma som gjelder!

 

I dag har det vært helt vakkert ute. Jeg har drømt om å bare klappe pc’n sammen og traske ut av kontoret for å nyte den vakre dagen, men den gang ei. Bordet fanger, og jeg må betale for latskapen fra i går. Så da sitter jeg her på kontoret som en sliten arbeidsmur, og kan bare takke meg selv for det. Heldigvis er jeg kommet lengre i dag enn jeg forventet, så nå kan jeg jobbe litt hjemmefra også. Da blir det nattskift på mor.

Hun lille argsinte har løpetid! Ingen tvil om det lengre.  Jeg ble spurt om jeg ikke skulle kastrere hanhunden, men det skal jeg ikke. Jeg spurte dyrlegen om kjemisk kastrering, men hun var ikke så veldig gira på det, dessuten var det for tett opp i løpetiden når jeg spurte. Hun lille argsinte prøvde å fikse det selv i går. Jeg trodde hun skulle bite av Mony de edlere deler da han forsøkte å snuse på henne. I dag har begge kyskhetsbelte på! Skal ikke ha noe hanky panky i mitt hus. I så fall ikke av de to!

I går fikk jeg laget en totaloversikt over det som vi har å gjøre første halvår av 2023. Hverken Vesla eller jeg skal slite med at vi har for lite å gjøre fremover, men nå blir det kanskje lettere å huske alt? Jeg husker ikke engang om jeg har fått med meg alt inn på kalenderen, men det får gå som det går. Jeg har gitt det et ærlig forsøk om ikke annet. Egentlig er det ikke så skrekkelig mye, men det er noe hver dag. Frem til påsken er over har vi bare to frihelger, og en fredag uten fastsatte aktiviteter, og den fredagen er ikke engang i forbindelse med en frihelg. Det fikser seg uansett. Det må det jo, for jeg har jo planlagt det sånn, og planleggingen er jo halve jobben!

Jobb eller ikke, fotballkampene til Glimt må jeg ha med meg, selv om det ikke alltid er like mye å rope hurra for!

Nå kjennes det unektelig som om jeg har brent mitt lys i begge ender, og at nettet snører seg sammen rundt meg. Eneste muligheten jeg har for å komme i mål i tide, er å sette inn et ekstra gear, og gå på med krum hals. Nå gjelder det!

Denne gangen er jeg ikke i skvis med tiden fordi jeg har drevet med prokrastinering, men fordi jeg har vært tidsoptimist. Evig optimist som alltid, men denne gangen har jeg møtt på kvist! Tiden lar seg ikke tøye, og jeg har så mange andre ting som også skulle vært gjort. Prioriteringslisten min er vannrett og ikke loddrett.

Samma det! Jeg har en plan om å komme i mål i tide, det finnes ikke noen andre alternativer til det. Det betyr at jeg må koble inn turboen, men det kan jeg gjøre i morgen, for i dag har jeg ikke tid. I dag har jeg kosedag med Mimmi-ungen og Lille Gull. Godt å få bruke litt tid med de to hjertebarna mine. Selv om vi alle er litt gåen etter en lang dag, får vi til de gode samtalene mens Mimmi ligger lettere henslengt på sofaen.