Mitt mislykkede søk på badoo har ikke gått upåaktet hen i min eminente vennekrets, og avslutningen høster nok mang et knis og noe humring. Ikke fordi jeg nødvendigvis er så morsom i mine utleveringer av egne fadeser, men fordi jeg nok begynner å bli en anelse desillusjonert i denne søken på min significant other.
Jeg synes det er viktig med klare mål i livet, og en gjennomtenkt strategi for å nå målene. Humrende ble jeg fortalt at dette ikke gjelder når man skal finne sin bedre halvdel. “Du vet når det er rett, du føler det!” sier de velmenende venninnene. Det byr jo på endel utfordringer for en analytiker. Min jobb består i å finne muligheter, vurdere verdien av de, gjøre beregninger om hvilken positive verdier de kan tilføre, og så avgjøre om alternativ verdiene kan være større, deretter handle. Med en slik innfallsvinkel kan man jo ikke på helt på snørra liksom?? Jeg mener, det er jo bare å finne frem kalkulatoren å beregne sannsynlighet! Easy peasy!
Neida, skjønner jo også at det ikke er den rette fremgangsmåten, men hadde det vært det, ville det vært større sannsynlighet for at verdien ville blitt positiv. Eller? Neppe noen som liker å gå på date fordi den andre daten som ble vurdert, ble beregnet til å være 0,2% lavere.. Jeg hadde i såfall blitt dødsfornærmet om noen hadde gjort det med meg! Og hva hvis man hadde trykket feil på kalkulatoren og datet en minusverdi???
Så hvordan skal ei halvgammel dame treffe noen? De jeg møter på byen som er interessert i meg, er ikke jeg interessert i, og de jeg er interessert i er enten gift eller ikke interessert i meg. Og skal vi drikke hverandre til match, kan vi ende opp med en solid hangover. Nei, det er ikke et alternativ.
Jeg måtte sutre litt over hvor vrient det er blitt å møte noen, til noen venner. Det skulle jeg aldri ha gjort. Forslagene haglet!! Det første jeg kan si er at blind date orker jeg ikke. Det er jeg faktisk altfor sjenert til. Emnet utdebattert!
Ett forslag jeg hadde litt sansen for var audition! Audition til en hunk-camp. Med dommere, goldenbuzzer, og full pakke! Kjørt stor kampanje: “Hunk-camp, audition will be held in a city near you!” Jeg skulle faktisk få være med i dommerpanelet!
Uhhh! Nei, det var bare morsomt første gangen jeg tenkte på det!
Da jeg møtte min første seriøse kjæreste, var det faktisk litt romantisk. Det hadde vært en episode i nærmiljøet, som førte til at det ble anmodet at vi måtte være litt forsiktige med å ferdes alene på natten. Vi var ute på disco et gjeng jenter, og jeg fikk seriøs hodepine og ville dra hjem. Jeg var 19, så penger til taxi hadde jeg jo ikke, og bestemte meg for å gå. Det var ikke lange biten, men et lite stykke av strekningen måtte jeg på forbi et skogbryn. Jeg gruet meg til å gå alene, så jeg fant på noe lurt! Jeg gikk bort til en bil med noen fremmede menn i, og lurte på om de kunne kjøre meg hjem!!! Den logiske bristen i resonnementet mitt overså jeg helt, for han som kjørte var så himla kjekk 🙂 Han ble da far til mine barn..
Men det er jo jammen ta 28 år siden da. Hadde ikke turt det i dag..
Så hvordan treffer man noen i dagens samfunn? Er det bare via nett eller på byen?
La oss ha idé myldring! Hvordan skal man gå frem for å treffe noen som man kan like godt nok til å ha lyst å spise frokost sammen med etterhvert?
