Vesla og meg dro til Oslo på torsdag. Alt i den dypeste hemmelighet. Snupsi-søster skulle nemlig få vitnemål.
Noen kvelder før ringte snupsiungen og car så lei seg fordi mamma’n ikke hadde tid å prioritere henne. Hun gråt skikkelig. Jeg følte det som om jeg vred en kniv inn i hjertet på henne når jeg fastholdt at jeg dessverre måtte jobbe.
Bare fostermamma og pappa’n visste vi kom.
Vel ankommet gikk pappa’n opp til hallen og holdt rundt skuldrene på jenta og hvisket: «Vet du hvem som er her?» Så snudde han henne rundt, og hun, jeg og Vesla stod ansikt til ansikt. Himmel så godt det var å se henne!
Tårene trillet og hun lo og gråt om hverandre.
Det skal sies at hun skulle til fotografering, så mamma’n ble nesten litt bekymret for sminken 😂
Etterpå dro vi alle for å spise før Vesla og jeg ble med Snupsi og fostermamma’n opp på gården. Der har vi riktig storkoset oss. ☀☀☀
