Jeg vil påstå at jeg vet om en del greier og finesser på nettet. Jeg føler meg ikke akterutseilt for å si det sånn. Eller kanskje jeg skal si at jeg ikke følte meg akterutseilt i så fall.
Jeg forøkte å få et klipp av en video fra YouTube til Insta, men fikk det ikke til via telefon. Jeg fiklet og kjeftet i skjønn forening der jeg satt i stua. Vesla satt med sin evinnelige TikTok. “Ka e det mamma?” Det var så vidt vesla så opp fra skjermen mens hun snakket til meg. Jeg fortalte hva jeg plagdes med, og jenta så endelig opp med et lite smil. “Æ skal vis dæ!” Tiåringen tok over telefon og kontrollsenter og aktiverte og viste meg frem og tilbake og på en-to-tre var alt på plass og mor kunne laste opp hva som helst på Instagram. Jeg var søkk-imponert!
Vesla har strenge restriksjoner på hva hun får laste ned, og vi har akkurat hatt en mega-krangel om snapchat. Hun fikk snapchat under forutsetning at hun bare skulle ha søsken og familie der. Det brøt hun så det hylte etter, og hun fikk beskjed om å slett de hun ikke hadde fått lagt til uten lov. Hun var hysterisk rasende på meg. Avtalen er at hun skal få frem til i morgen til å sende meldinger om hvorfor hun må slette de hun alt har lagt til. For så skal jeg gå over, for å se hvem hun har fjernet og ikke. Sant og si angrer jeg masse på at jeg ga etter for at hun skulle få snapchat i utgangspunktet. Hadde jeg fortsatt å si nei, hadde det ikke vært noe grunn til å krangle, og jeg hadde eliminert fristelsen til å bryte avtaler. Det verste er jo at hun faktisk kan legge til og sende, for så å slette vennene igjen. Joda, mor skjønner at hun gikk i sin egen felle. Ingen tvil om det.
Men vi har endel restriksjoner på hennes nettbruk. Jeg benytter tips fra Barnevakten.no for å kontrollere hva hun har tilgang til og ikke, samt at jeg sjekker telefonen hennes med jevne mellomrom. De appene hun bruker (TikTok for det meste) er også aktivert på min telefon slik at jeg kan se hva hun legger ut, hva hun skriver til andre og hva andre skriver til henne. Det er ikke idiot-sikkert, og selvsagt innser jeg at hun nok kan mer enn meg og sikkert snart kan lure meg trill rundt med flere brukere etc. Mitt håp er bare at hun har fått med seg nok kunnskap om hvilke muligheter og trusler som ligger på nettet, og bruker de fornuftig, vel og merke når den tid kommer, for ennå er det mitt ansvar å guide henne gjennom denne jungelen. Forresten så leser jeg advarslene som kommer via barnevakten.no høyt til Vesla. Jeg tenker det er greit at hun vet at det er mange ting hun må være forsiktig med. Likevel må man ikke skremme ungene slik at de blir redd for alt sammen, bare gi de en passe dose skepsis.
I dag var det en interessant artikkel i lokalavisen. Dessverre må man ha betalings-abonnement for å få lest den i sin helhet, men den er vedlagt her. Den tar for seg økt vold utført av elever helt ned til 1. klasse, og en av rektorene i byen ble i den forbindelse intervjuet om dette. Hun peker på to ting som jeg ikke tror får nok oppmerksomhet. Det ene er at barn med psykiske lidelser ikke kan bli sykemeldt og hente seg inn, slik voksne har mulighet til. Et barn som sliter, vil ha problemer med å sette ord på hva som ligger bak et voldsomt sinne, og kanaliserer dette på sine omgivelser. Det er altfor lite ressurser til de barna som trenger hjelp med psykisk. Ventelistene til barne- og ungdomspsykiatri er lang som et vondt år og nåløyet for å få hjelp, er lite og trangt. Det er økt fokus på at lærerne skal lære barna våre bedre opp faglig. Vi må styrke realfag kompetansen hos barna fra starten. Dette er et vedtatt satsingsområde, og jeg er ikke uenig. Men stakkars lærere! De må snart utdannes som realfag-lærere, med psykologi og arrestasjons teknikk som tilleggs fag for å kunne utøve yrket sitt.
En annen ting det ble pekt på i reportasjen, var at en mulig årsak til voldsøkningen, kan skyldes skjermtid. Altså den tiden barna tilbringer foran TV, data og smarttelefoner. Jeg er enig med rektor som tror det er en sammenheng med hva barna får lov å se på nett, eller tar seg lov til å se på nett. Det bringer meg tilbake til dagens tema. Vi foreldre må snart ta det ansvaret vi er gitt på alvor.
Hvor lenge sitter ditt barn egentlig foran skjermen? Vet du egentlig hva barnet ditt ser på?
Jeg prøver virkelig å henge med, det er jobben min og jeg får lønn for det. Jeg får riktig nok ikke lønn i form av penger, men jeg får tilfredsstillelsen av å si at jeg gjorde mitt beste for å gi Vesla en trygg og god start på internett-livet.
Likevel folkens.. Jeg vet ikke hva Vesla ser på telefonen når jeg er borte. Youtube som er favoritten, har mye dritt jeg skulle ønske hun var foruten. Hun er jo ei alminnelig smart jente. Hun bruker søkefunksjonene når det er noe hun lurer på. Jeg bruker å sjekke dette og loggen. Da vet jeg litt hva hun er inne på, såfremt hun ikke sletter den. Det virker ikke som hun har tenkt på det ennå, men det kommer vær du sikker.. Men vi kan ikke sikre barna mot alt! Vi kan ikke verne de 100% mot dårlige netterfaringer. Det vil alltid være noen som er ekle på nettet på lik linje som i virkelighetens verden. Forskjellen er bare at bak et tastatur blir man mye tøffere enn ansikt til ansikt. Jeg vet at Vesla ikke er noe bedre enn noen andre. Jeg bruker å lese hva hun poster hos andre. Hun er ikke like grei bestandig. Jeg tar det opp med henne og forklarer hva som er feil, kjefter litt, truer litt og er litt irritert for at hun ikke bare kan forholde seg til avtalene vi har gjort. Men pr. i dag er jeg lykkelig for at jeg har en viss form for kontroll, for snart har jeg ikke det. Snart må jeg stole på at hun har fått med seg gode nok holdninger hjemmefra, til å ta de rette avgjørelsene.
I dag skal vi gjøre noe helt spesielt. Vi skal ta mobillappen sammen. Telenor har laget for at barn fra 8 år skal utvikle et mer fornuftig forhold til bruk av smarttelefon. Så får vi se da om Vesla og mamma’n kommer seg helberget gjennom dagen.. May the force be with me..
